Vi lever på økologisk kreditt. Nå må vi betale tilbake.

5. juni

Av Marit Beate Kasin, journalist og forfatter av boka Naturparadokset
Foto: Carla Susana Agudelo Assuad

Artikkelen ble først publisert i Wonderful World festivalavis 23. mai 2025

Naturen har lenge vært en oversett kreditor. Naturkontoen tømmes raskere enn noen gang mens vi graver, støper, bygger og ekspanderer. Vi har lenge snakket om behovet for å verne naturen. Men skal vi sikre livsgrunnlaget fremover, må vi også begynne å betale tilbake. Det holder ikke lenger å verne det som er igjen – vi må restaurere det som er ødelagt. I Norge er det fortsatt mange ord og lite handling. Kan naturrestaurering bli en reell kraft i omstillingen?

Naturrestaurering handler om å gjenopprette ødelagte økosystemer slik at naturen kan få tilbake sin funksjon og sitt mangfold, mens rewilding innebærer å gi naturen større frihet ved å la naturlige prosesser og arter vende tilbake – ofte med minst mulig menneskelig styring.

Naturparadokset – Om naturen vi mister og hvordan vi kan få den tilbake
Res Publica, 2024

Stadig flere internasjonale initiativer setter naturrestaurering høyt på agendaen. FN har utropt dette tiåret til tiåret for naturrestaurering, og i fjor vedtok EU sin mest omfattende naturrestaureringslov på 30 år. Loven forplikter medlemslandene til å restaurere 20 prosent av ødelagt natur innen 2030, med mål om å gjenopprette alle skadede økosystemer innen 2050.

Dette skjedde ikke i et vakuum – over 6000 forskere og nesten alle europeiske miljøorganisasjoner støttet loven, som ble drevet fram av en folkelig mobilisering. Den globale Naturavtalen fra 2022 setter lignende mål, som vern av 30 prosent av naturen og restaurering av 30 prosent innen 2030.

Hvordan har så Norge reagert?

Vi undertegnet som kjent Naturavtalen i Montreal, men har likevel ikke forpliktet oss fullt ut: Målet om 30 prosent naturrestaurering innen 2030 fremheves av klima- og miljøministeren som et globalt mål, ikke et nasjonalt mål som Norge nødvendigvis vil levere på.

Som EØS-land må vi normalt vurdere EUs miljøregelverk, men naturrestaureringsloven har skapt politisk hodebry. Da Stortinget behandlet den nye naturmeldingen i år, vedtok flertallet å først kartlegge hvor mye natur som faktisk er forringet, før de setter nye mål.

Regjeringen har erklært at de ikke anser EUs naturrestaureringslov som «gjeldende for Norge», selv om EU selv mener loven er EØS-relevant.

Norges første nasjonale plan for naturrestaurering skal vedtas i 2026. Det er bra. Men vi trenger mer enn planer. Vi trenger midler, ansvar og politisk vilje. Skal vi lykkes, må naturrestaurering prioriteres politisk, finansielt og kulturelt.

Naturens tap og tilbakekomst

I Norge taper vi natur i et tempo som sjelden når forsiden: Hver dag forsvinner spesielt verdifull natur tilsvarende to fotballbaner. Samtidig sprer hytter, veier og kraftprosjekter seg, mens naturtapet akkumuleres i det stille – uten helhetlig oversikt.

Miljøorganisasjoner som Sabima anslår at hele 120 000 km norsk natur – nesten en tredjedel av fastlandet – er forringet og trenger restaurering, til en kostnad på rundt 50 milliarder kroner. Likevel bevilget regjeringen for 2024 kun 30 millioner kroner til restaurering. Til sammenligning er det planlagt over 1300 milliarder kroner til ny infrastruktur i samme periode.

Det er mulig – og det gir håp

Mange land har kommet lenger enn Norge med å gjøre restaurering til konkret politikk. Tyskland og Nederland gjenoppliver myrlandskap og elvedeltaer, og Storbritannia eksperimenterer med rewilding på store gods og utmarker.

I Norge har vi hatt noen få store, vellykkede restaureringsprosjekter. Ett av dem er på Hjerkinn. Et annet fant sted i det krevende arktiske miljøet i gruvebyen Svea på Svalbard, der Norge nylig har fullført et unikt prosjekt: Over hundre bygninger, en flystripe, to havner og kilometervis med vei er fjernet fra det arktiske landskapet – et helt gruvesamfunn ryddet bort som om det aldri hadde eksistert. Som daværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide sa da siste spadetak var tatt: «Vi kan ikke skape mer natur, men vi kan gjenskape det som var.» Nettopp det er kjernen i naturrestaurering.

Skogen trenger sårt restaurering

Nå mener mange at det er skogen som står for tur – vårt mest artsrike, men også et av våre mest påvirkede økosystemer. I boka Naturparadokset skriver jeg om hvordan vi i tiår etter tiår har hugget ned artsrike blandingsskoger og erstattet dem med ensaldret granskog. Tettplantede monokulturer vokser kanskje raskt og gir tømmer, men de er fattige på liv. Når variasjonen i treslag, alder og død ved forsvinner, forsvinner også leveområdene til utallige arter. Over halvparten av truede arter i Norge lever i skog, og mange er avhengige av nettopp de gamle, urørte skogsmiljøene som nesten er borte.

Likevel fortsetter flatehogsten. Det plantes riktignok nye trær, men myten om at «vi planter jo tilbake skogen» skjuler en realitet: Det biologiske mangfoldet lar seg ikke gjenplante like enkelt som granplantene på et hogstfelt.

Skognæringen og miljøvernere står ofte steilt mot hverandre i disse spørsmålene. Skogeierforbundet viser til at norsk skogforvaltning har blitt bedre og mer bærekraftig, og at frivillig skogvern og nye driftsmetoder tas i bruk. Miljøorganisasjoner som Naturvernforbundet er uenige – de krever stans i hogst av naturskog og et krafttak for mer vern nå. Men skogvernet går tregt. Interessene er motstridende: Industri og distriktsøkonomi på den ene siden, naturmangfold og klima på den andre. Skog binder karbon og huser liv, men også tømmerstokker og arbeidsplasser.

Noen viser likevel vei: Oslo kommune drifter nå skogene sine i Nordmarka uten flatehogst, og benytter lukket hogst for å gjenopprette et mer naturlig skogøkosystem, samtidig som de driver skogen.

Genenes tidsalder

Mens skoger og myrer kan vokse tilbake på naturens egne premisser, foregår et helt annet slags restaureringsprosjekt i laboratoriene. Der forsøker enkelte å ta naturens prosesser i egne hender – ikke ved å vente på tidens gang, men ved å manipulere gener og vekke utdødde arter til live igjen.

Nylig kom nyheten om at forskere hadde klonet frem to skrekkulver – en stor ulveart som døde ut for 12 000 år siden. Ved hjelp av DNA fra urgamle beinrester og moderne genredigering har amerikanske forskere nå frembrakt levende ulver med skrekkulvens egenskaper. To slike «gjenoppståtte» ulvevalper ble født av en hund som surrogatmor i fjor. De skiller seg ut med hvit pels og kraftigere kjever enn vanlige ulver. Forskerne kaller det et gjennombrudd i arbeidet med å gjenopplive utdødde arter; andre påpeker at dette egentlig bare er gråulver med kosmetiske genendringer.

Foreløpig lever de genredigerte «skrekkulvene» sitt liv i en avgrenset innhegning, langt fra naturlige økosystemer. Teknologien er i sin spede begynnelse. Men at det i det hele tatt er mulig å framstille et fortidsrovdyr på denne måten, gir naturrestaurering en ny etisk dimensjon, og det reiser noen nye spørsmål: Er dette også naturrestaurering – en form for genrestaurering? Og hvis vi teknologisk kan bringe fortidens arter tilbake, burde vi gjøre det?

Fjellreven vender tilbake

Et mer jordnært eksempel er fjellreven – et symbol på vellykket rewilding i Norge. Målrettede tiltak har økt bestanden fra kritisk truet til rundt 300 voksne dyr. Men fjellreven er fortsatt avhengig av hjelp for å klare seg.

Suksesshistorien har likevel en viktig fotnote: Arten er fremdeles avhengig av støttefôring og periodisk utsetting for å opprettholde genetisk mangfold og unngå innavl.

I tilfellet fjellrev har vi mennesker fungert som støttekrykker for naturen – vi har rettet opp tidligere feil (overjakting) gjennom aktive tiltak. Målet er at fjellrevene en dag skal klare seg uten hjelp i et levedyktig økosystem. Enn så lenge feirer vi fremgangen – mens vi fortsatt fyller på fôrautomatene.

Ønsket og uønsket natur

Fjellrev-prosjektet viser likevel at det er mulig å reversere en negativ trend for en truet art. Men kontrasten er stor til andre rovpattedyr i Norge, slik som ulv, bjørn, jerv og gaupe, som har kunstig lave bestander på grunn av politiske vedtak. Eksempelvis tillates det kun 4–6 årlige ynglinger av ulv i Norge, hvorav minst tre i helnorske revir, før lisensjakt kan åpnes for å regulere bestanden. Mens fjellreven får hjelp til å komme tilbake, møter altså ulven massiv motstand – til tross for at begge er truede, fredede arter. Dette illustrerer et viktig poeng: Rewilding handler ikke bare om å slippe naturen fri, men også om samfunnets vilje til å tolerere den ville naturen. Hvilken natur ønsker vi tilbake – og under hvilke betingelser?

Som jeg skriver i Naturparadokset: «For at fjellreven skal kunne klare seg uten disse støttetiltakene, kreves det en annen måte å tenke på enn det vi ser i dag. Da må vi gå fra ensidig arts- og arealforvaltning til en helhetlig økosystemforvaltning av naturen vår.»

Fjellreven har i så måte blitt et slags barometer på vår forvaltningsevne. Den viser oss både hva som er mulig når politisk vilje og faglig kunnskap forenes – og hva som fortsatt står i veien.

Mange ønsker natur tilbake, men ikke på bekostning av ferdsel, hytteutbygging eller jaktinteresser. Restaurering utfordrer derfor også verdiene våre. Den handler ikke bare om naturens tilbakekomst, men om vår evne til å gi plass. Det er et spørsmål om hvorvidt vi er villige til å gi slipp på forbruket – og gi naturen rom. Som jeg skriver mot slutten av Naturparadokset: «Kanskje er det en bevissthetsrestaurering vi virkelig trenger? Før vi får til noe som helst, må vi kanskje først gjenoppdage erkjennelsen av at vi er en integrert del av naturen.»

For det handler mest om oss

Naturrestaurering speiler oss selv: hvordan vi forstår vår plass i naturen, og hvilke valg vi tar for fremtiden. Kanskje må vi gi slipp på tanken om at helt urørt natur finnes i dag – men heller sette søkelys på å gi naturen rom til å bli så vill som mulig igjen.

Rewilding handler ikke om ulv på Fisketorget eller elg blant kaffebarene – men om å gi naturen frihet til å styre seg selv: la beveren demme opp våtmarker, reintrodusere nøkkelarter som fjellrev, og gjenopprette naturlige prosesser.

Samtidig innebærer naturrestaurering viktige grep: å åpne bekker som er lagt i rør, slik at livet kan komme seg oppover i vassdragene igjen. Å gi villreinen noen av sine gamle trekkruter og leveområder tilbake, slik at vår ansvarsart kan få bedre livsvilkår i fjellet. Å la skogsområder utvikle seg fritt mot naturskog og å drive deler av produksjonsskogen mer skånsomt, med lukket hogst og større hensyn til økosystemene.

En annen måte å forstå naturen på

Dette utfordrer også våre forestillinger om kontroll: Kan vi stole på at naturen finner tilbake, eller må vi lede den dit? Må vi alltid forvalte – eller kan vi også slippe taket? I en tid der menneskelig inngripen er normalen, utfordrer restaurering selve ideen om at vi alltid vet best. Til syvende og sist handler naturrestaurering om radikalt håp og ansvar. Håp om at det vi har ødelagt, kan repareres – og ansvar for å forsøke. Selv om vi aldri kan få tilbake en urørt natur, kan vi få tilbake en mest mulig intakt, funksjonell og artsrik natur.

Norge har kunnskapen og ressursene til å være et foregangsland – ikke en sinke. Å leve videre på økologisk kreditt er ikke lenger et alternativ.

Restaurering er vår mulighet til å betale tilbake. Det handler ikke utelukkende om arter og økosystemer, men også om verdier, ansvar og framtidens livsgrunnlag. Skal restaurering bli mer enn honnørord, må vi sette det høyt på både den politiske og kulturelle dagsordenen.

Det er på tide å begynne å betale tilbake.