Bekjennelser fra en hykler
Av Aksel Braanen Sterri, statsviter, filosof og forfatter
Foto: Matthis Kleeb / Kagge forlag
Artikkelen ble først publisert i Wonderful World festivalavis 23. mai 2025
I jakten på smakfulle proteiner er du ansvarlig for livet og drapene på tusenvis av dyr i løpet av et liv. Glem flyreisene dine, utroskapet, og de billige produktene fra Kina. Hvis dyr i produksjonen har krav på å bli behandlet som de følende og tenkende vesenene de er, er trolig dietten din det verste du gjør.
Det er påfallende at den norske samfunnsdebatten om landbruket primært handler om helse og å holde bøndene i arbeid. Nordmenns helse hadde mest sannsynlig blitt bedre, ikke verre, om de sluttet å spise kjøtt. Og bøndene kan produsere mer grønnsaker, eller ta annet arbeid hvis det ikke smaker.
I Norge utnyttes titalls millioner landdyr og nesten én milliard fisk fordi vi mennesker vil ha kjøtt og dyreprodukter. Det viktigste spørsmålet vedrørende landbruket er hvordan dyrene har det og om vi er rettferdiggjort å behandle dem som vi gjør.
Jeg ble vegetarianer for ti år siden. Jeg ble overbevist av følgende argumentasjonsrekke: Dyr har kapasitet til å lide. Mange dyr i landbruket lever liv med altfor mye lidelse. Vi bør ha en god grunn om vi skal påføre dyra lidelse. Min lyst på kjøtt framfor plantebasert mat er ikke en tilstrekkelig god grunn. Derfor burde jeg ikke spise kjøtt og dyreprodukter.
Jeg sier ikke dette fra min høye hest. Jeg har for det første spist mer enn min andel kjøtt før jeg konverterte til vegetarianismen. For det andre er jeg fortsatt ansvarlig for mange dyrs lidelse. Jeg dropper riktignok kyllingfileten og biffen, men jeg spiser fortsatt ost og yoghurt. Jeg er vegetarianer, ikke veganer.
Vegetarianeren er ikke lett å elske. De tør ikke følge den logiske slutningen av sitt argument og ender ofte med å flytte problemet, snarere enn å løse det. De erstatter kjøtt med økt konsum av egg, melk og andre dyreprodukter. Vegetarianere lever derfor i en livsløgn. De ønsker å ta avstand fra utnyttelsen av dyra, men fortsetter å delta i praksisen — om enn i mindre grad.
Men er det ikke en prinsipiell forskjell på vegetarianere og kjøttspisere i at vegetarianere ikke spiser selve kjøttet; de spiser bare fruktene av dyrenes reproduktive apparat? Slik er vegetarianere på lag med livet, mens kjøttspisere er på lag med døden. Det blir ikke kjøtt uten drap, men skal du ha egg og melk må dyra være i live.
Det høres tilforlatelig ut, men i det moderne landbruket drepes dyrene når de ikke lenger produserer maksimalt. En melkeku lever lengre enn en okse, men drepes likevel i sin ungdom. Alle vegetarianere er derfor involvert i drapene, siden de etterspør produkter i et marked hvor drap er en del av forretningsmodellen.
Det er heller ikke drapet på dyra som er det største ondet, men dyras lidelse. Når forbrukere etterspør billige dyreprodukter, er konsekvensen dårlig dyrevelferd. Dyra står derfor tett i tett og kan i mange tilfeller ikke dekke sine grunnleggende behov. Burhøns har spesielt dårlige forhold.
Vegetarianere kan likevel trøste seg med to ting. De tar ikke del i den største dyrevelferdskatastrofen i Norge. Nei, jeg snakker ikke om kylling, selv om kylling lever triste, korte og meningsløse liv i fabrikkhaller. Nei, jeg snakker om oppdrettslaksen.
98 prosent av alle dyr i norsk husdyrproduksjon er oppdrettsfisk. Og dødeligheten, en troverdig om ikke perfekt indikator på dyrevelferd, er fryktelig høy. I sjøfasen dør mer enn 15 prosent av laksen før slakt, mens det samme “bare” gjelder åtte prosent av kyr. Hvis vi teller fisk i alle stadier, dør det omtrent 200 millioner oppdrettslaks i Norge hvert år, som følge av dårlige kår. Er det én ting du bør unngå, er det å spise oppdrettslaks. Oppdrettsnæringen er Norges største dyrevelferdskatastrofe.
La meg til slutt returnere til argumentet som gjorde at jeg ble vegetarianer. Jeg er nemlig, med tiden, blitt en mer tvilende vegetarianer enn jeg var i starten. Det skyldes for det første at jeg ikke er sikker på hvor ille det er å være dyr i norsk landbruk. Jeg er ganske sikker på at livet i merdene er ulidelig, og jeg er derfor stolt av å boikotte oppdrettsnæringen. Det samme gjelder livet som kylling i fabrikkhaller, som har for lite godt i seg til å rettferdiggjøre lidelsen.
Det er ikke like åpenbart at livet som ku er så ille at fordelene ikke gjør opp for nedsiden. Det er riktig nok ingen solskinnshistorie å være ku i Norge. Mesteparten av året står kua inne og får få sjanser til fri utfoldelse. Men om vi alle ble veganere, vil ikke disse dyrene få leve overhodet.
Når jeg spør meg selv: vil jeg heller at kyr ikke skal få leve, så er jeg ikke sikker på at svaret er ja. Men når jeg snur på det, blir jeg sikrere i min sak. Forestill deg at vi alle drakk havremelk, spiste planter og kjøtt produsert i laboratorier. Så foreslo Senterpartiet at vi burde, av hensyn til dyra, få tilbake det gamle landbruket. Få dyra inn i store fabrikkhaller, og stå i båser på harde gulv ti av tolv måneder i året. Da, tenker jeg, nei, det der holder ikke. Kanskje jeg likevel tok det riktige valget for ti år siden. Og så får jeg heller jobbe med det neste steget for å bli et bedre menneske; å bli veganer.
