Av Rune Slagstad, samfunnsforsker, professor emeritus og en av Norges ledende intellektuelle gjennom en mannsalder med et utall bøker på samvittigheten.

Publisert 18. mai 2026

Artikkelen er skrevet for Wonderful World festivalavis

I europeisk etterkrigstid er populismen kommet i tre bølger. Den første bølgen fra 1950-tallets Frankrike til 1970-tallets Skandinavia, var skatteprotest-partiene. Den andre kom på 1980-tallet med en ny-liberalistisk høyre-populisme. Etter finanskrisen i 2008 kan vi snakke om en ekspanderende høyrepopulisme med en proteksjonistisk agenda, avbrutt av enkelte venstrepopulistiske mellomspill.

Denne tredje bølgen markerer en generell populistisk vending i hele den vestlige verden, hvor mer eller mindre liberale regimer i øst som i vest er blitt utfordret av så vel høyre– som venstrepopulistiske bevegelser: Viktor Orbán i Ungarn, Giorgia Meloni i Italia, Marine Le Pen i Frankrike og Alternative für Deutschland til høyre, samt forbigående venstrepopulistiske revolter i Hellas, Spania og Italia.

Den illiberale populismen

Via populismen er politikken igjen kommet i sentrum. Hvorvidt populismen er en politisk ideologi på linje med konservatisme, liberalisme og sosialisme, er et åpent spørsmål. Historisk sett kan den sies å være en tilbakevendende reaksjon på et demokrati som ikke lever opp til sine løfter. Min tese er at vi er på vei inn i en populistisk tidsalder med folket mot eliten som grunnleggende konfliktlinje.

En sentral populistisk ideolog er Carl Schmitt, en av det 20. århundres mest skarpsindige – og omstridte – politiske teoretikere, i noen år på 1930-tallet kalt «Hitlers kronjurist», før han falt i unåde. Med likhet som overordnet verdi utformet Schmitt en teori om «det illiberale demokratiet». Det forutsetter for det første homogenitet, ensartethet, og for det andre muligheten for å utskille eller tilintetgjøre det heterogene, det forskjelligartede. Det vesentlige var ifølge Schmitts Forfatningslære (1928), et standardverk i tysk og europeisk statsrett, det å kunne trekke grensen mellom de som tilhører demos, «folket», og de som ikke gjør det.

Schmitts teori er i senere tid på dette punkt blitt autorisert i Princeton-professoren Jan-Werner Müllers standardfremstilling Hva er populisme? (2016): Populismen er «alltid antidemokratisk». Den demokratiske parolen «Vi er folket» blir ifølge Müller populistisk omformet til «Vi – og bare vi – representerer folket». Denne illiberale populismen fikk sitt fremste europeiske uttrykk i Viktor Orbán, Ungarns statsminister 2010–2026. Orbán, kalt «Trump før Trump», anså Trumps seier i 2016 som slutten på «liberalt ikke-demokrati» og «retur til virkeligheten»: «det sanne demokratiet». Og etter 2024 er det antiliberale blitt enda sannere.

De norske populismeskuddene

Norsk historie kan fortelle en litt annen populistisk historie: en historie om norsk utakt. Den folkelige opposisjonen mot embetsmannseliten førte i 1884 til et gjennombrudd for en parlamentarisk flerpartistat. Norsk venstrepopulisme, anført av Johan Sverdrup og hans Venstre-parti, forble demokratisk-pluralistisk, slik det også var tilfellet for Johan Nygaardsvolds populistiske Ap-regjering 1935-1940. Norsk venstrepopulisme fikk sitt klimaks i motstanden mot EF/EU i 1972/1994, karakteristisk nok begrunnet i Brussels «demokratiske underskudd».

Med sine studier av politiske konfliktlinjer langs sentrum–periferi-aksen i det norske system fornyet Stein Rokkan internasjonal statsvitenskap, samtidig som han ga den demokratiske venstrepopulismen ny aktualitet. Ottar Brox fulgte med Hva skjer i Nord-Norge? (1966) i Rokkans spor. I det strategiske så Brox for seg en renessanse for «Nygaardsvolds populistiske strategi», «en rød-grønn koalisjon», «en frontforandring i norsk politikk», ettersom «de interessante skillelinjene» ikke lenger gikk mellom «sosialistiske» og «borgerlige» grupper, men «innen praktisk talt alle partiene».

Det siste skuddet på denne venstrepopulistiske stammen er Mímir Kristjánsson, en lokal, fargerik folkesosialist, som tidvis skriver raskere enn han tenker, ikke bare på Facebook, men også der. I pamfletten Gjør Norge greit igjen (2025) legger ikke Mímir skjul på sin populistiske Trump-inspirasjon, men Trumps «fordekte milliardæropprør» må møtes med «en virkelig populisme». Sine mer eller mindre post-maoistiske venner i Rødt vil Mímir mobilisere til en retur til Gerhardsens arbeiderpartistat: det nye, populistiske fyrtårnet. Med sin tilbakeskuende populisme får imidlertid Mímir overveldende konkurranse fra Sylvi Listhaug og hennes Frp, som er i ferd med å overta kontrollen over Youngstorget. Hva slags populisme som vil gjennomsyre Frp som styringsparti, gjenstår det å se.

Knausgård og de demokratisk virksomme følelser

Skal en få et begrep om den populistiske tidsalder, kommer en ikke utenom politikkens «affektive vending». I norsk kontekst har Karl Ove Knausgård her vært en avantgardist. Det politisk-affektive, det massehenrivende i Hitlers nazisme, ble provoserende tematisert av Knausgård i Min kamp, sjette bok (2011). Knausgård var opptatt av de romantiske forsøkene på «opphøyelse», på «jeg-overskridelse» fra Hölderlin til Wagner og Rilke. Han kjente på «en lengsel etter noe annet», idet han brakte inn også Hitler. Å lese forsøkene på opphøyelse i Hitlers Min kamp var som «å se et dårlig maleri av et steilt og enestående vakkert fjell».

Knausgård var i tematiseringen av det politisk-affektive på samme sporet som den romantiske marxisten Ernst Bloch. Bloch hadde i Vår tids arv (1935) fremholdt at den høyrepopulistiske fascismen måtte fratas kontrollen over «det irrasjonelle»: «Det er på tide å fravriste reaksjonen disse våpnene.» Nazistene hadde erobret menneskenes sjel, mens venstrefløyen bare hadde snakket om «saker». De reaksjonære hadde overtatt den mobiliserende, estetiske emosjonaliteten, gaten, trykket og fellesskapet. De hadde forstått at politisk suksess også beror på appellen til en dypt forankret lengsel etter resonans: De visste å gi toner til verden og la dem svinge gjennom sanger, fakler og massemønstringer. Fascismens estetisering av politikken gjaldt reelle behov, riktignok affektive snarere enn materielle. Venstrefløyen hadde ikke evnet å ta folkets mer eller mindre romantiske drømmer på alvor. Folket var blitt politisk hjemløst. «Ikke alt ‘irrasjonelt’ kan føyses vekk som ren og pur dumskap»; det som kalles «irratio», skal ikke hånlig latterliggjøres, men erobres.

Det er selvfølgelig her en hårfin balansegang til massesuggesjon: massestemning med og uten stemmerett. Bloch ble æreskjelt for sitt avvikende, revisjonistiske blikk og mistet venner i den antifascistiske leiren. Noen lignende har skjedd med Knausgård. En rekke ideologiske museumsvoktere av ulikt kaliber har latt seg mobilisere i fordømmelsen av Knausgårds forsøk på å åpne et vanskelig, ofte forsømt, men avgjørende kapittel: om demokratisk virksomme følelser. ■

Program