Habermas’ opprinnelige innsikt
Av Helge Høibraaten, filosof og professor emeritus ved NTNU
Publisert 18. mai 2026
Artikkelen er skrevet for Wonderful World festivalavis
Jürgen Habermas er død. Et enormt filosofisk og politisk-intellektuelt arbeid er over, men i en viss forstand knapt virkelig oppdaget.
Hva må gjøres? All slags! Hva kan gjøres i et foredrag? Et så veldig verk med så mange resultater kan virke litt forbydende i tonen. Skal vi måtte følge Habermas gjennom alle slags blåner før vi får litt kveldsmat? Den tyske filosofen Dieter Heinrich skrev en gang om filosofen Fichtes «opprinnelige innsikt». Dette er i alle fall bedre enn å tilskrive Habermas en enhetsvisjon à la Platon eller Descartes, selv om det også sikter på noe enhetlig. Meningen med «opprinnelig» er her ikke det som er først i tid, snarere det som er først i sak og som altså er med på den filosofiske reisen.
I foredraget skal jeg forsøke meg på noen systematiske skritt for å få frem denne saks-nerven i hans filosofiske prosjekt. Her nøyer jeg meg med noen antydninger, for å gi leseren inngang til Habermas’ tenke-erfaringer.
Menneskets styrke via dets svakhet
Mennesket er i en viss forstand et svakt vesen, dets natur er skjørt, mener Habermas. Han griper med dette tilbake til innsiktene fra såkalt filosofisk antropologi som betonte menneskets frikopling fra det instinktive. Adolf Portmann skriver et sted at mennesket er født altfor tidlig, så å si som ren mulighet, uten fungerende instinkter og avhengig av all slags erstatningslæring.
Mens fisken svømmer som en fisk, må dette klossete mennesket gjennom en lang utdanning for tilbakestående. Jeg husker at min første samboer lo seg skakk over at filosofen slik erklærte mennesket for skjørt, men som hun selv godt visste, er dette ikke bare en svakhet, men også en styrke: en reseptiv styrke, styrken i å måtte ta imot grundigere enn når vi har instinktsvaret klart på forhånd.
Den menneskelige instinktsvakheten, vår egenartede indre nakenhet forlanger formelig at vi spiser av fruktene på visdommens tre, dersom vi vil unngå å krepere. Vi er nakne og ikke så fastgrodd, altså må vi være plastiske, oppfinnsomme, ellers går det oss galt. Fremfor alt må vi samarbeide. Og vi gjør det, på en måte som dyr bare kunne drømme om hvis de hadde kunnet drømme som oss.
Mennesket er ikke bare det oppfinnsomme dyr, men også det mest avhengige dyr som finnes. Vi er avhengige av hverandre og må samarbeide på all slags nyanserte måter, selv om vi selvsagt også gjør det motsatte. Vi må lytte til hverandre, hjelpe hverandre med å forstå, også gjennom diskursiv strid. Vi er dømt til det, dømt til å tenke selv mens vi samarbeider.
Til menneskets styrke hører diskusjonen
«Kanskje går diskusjonens epoke mot slutten», skrev Carl Schmitt i 1927, han forutså parlamentarismens og det liberale demokratiets undergang. «Diskutere – hva ellers?» Spurte Habermas noen årtier senere folk som talte til fordel for venstreorientert aksjonisme, der vold hørte til fristelsene. Men trenger vi ikke resultater mer enn diskusjoner? Er ikke mennesket det resultatorienterte, arbeidende, kreative vesen? Hva skal vi med diskusjonen for dens egen skyld? Skal vi ikke i stedet reise bygninger? Skal vi ikke i stedet bygge det gode samfunnsmonumentet?
Selvsagt bygger vårt samarbeid på resultater. Siden vi er født uten fundamenter, må vi produsere dem. Og vi kan ikke alltid strides i vår kommunikasjon. Ofte samarbeider vi nærmest uten å merke det. Likevel må vi ofte nok inn i alvorlig diskusjon, og det ikke bare på universiteter. Slik diskusjon må faktisk opprettholdes som en kunst. Den må holdes i gang og ikke tenkes avsluttet i resultater. For det er dette vårt samarbeid er: noe som stadig må holdes i gang og fornyes.
Fremgang er mulig
Hvorfor skriver jeg dette? Også fordi Habermas’ filosofi er basert på en tanke om at fremgang er mulig – fremgang, både i erkjennelse og i handling. Og da tenker jeg ikke bare på teknologi, men også på politikk og normativt styrt samliv. Nå for tiden er det blitt vanlig med dyp skepsis overfor slik optimisme. Men er det egentlig en så veldig optimisme det dreier seg om? Må vi ikke i praksis skape fremgang for å overleve? Er det ikke så alvorlig det er fatt med oss? Finnes det en slags trøst, en slags inspirasjonsmulighet her?
Som kjent snakker Habermas om «det bedre argumentets tvangløse tvang». Kan det være noen trøst i den innsikten han her mener å bringe til torgs, og som klinger med i et annet tankemotiv hos ham, tanken om tvangløs eller herredømmefri kommunikasjon. Her noen setninger jeg skrev for noen år siden til Habermas’ 90-årsdag:
«Du kan tro at du har rett og at ingen i hele verden kan rokke ved din overbevisning. Du kan tro at ingen i hele verden kan rokke din mening mot din vilje. Du insisterer på å være deg selv og stritter imot alle forsøk på å tvinge eller forføre eller manipulere deg. Du skal ikke komme her og komme der! Vi bevokter alle innganger!»
Men så kommer det bedre argument som en tyv i natten og så er du plutselig blitt befridd fra deg selv. Du blir kanskje rasende, og det varer typisk en stund, kanskje ganske lenge. Men så innser du plutselig at du er blitt befridd, befridd fra din illusjon om å ha rett. Du er rett og slett blitt en annen, du henger ikke lenger ved noe du har innsett er utroverdig, ikke lenger troverdig for deg. Du skjønner at hvis du nå insisterer på å si nei, så er det ikke lenger din fornuft du velger, og heller ikke din vilje som ansvarlig instans – men rett og slett din blinde vilje, noe du ikke vil bli kvitt om så hele verden skulle rase ned i intet. Din vrange, onde vilje. Det kan ta lang tid før du for alvor tør å kalle denne viljen ond og ikke bare vrangvillig. Det finnes riktignok mange sammenhenger der det å nekte ikke må få så forferdelige konsekvenser. Men så ser du plutselig at du ikke lenger lever på vrangen.
Har du, kjære leser, opplevd dette, at fornuften kom som en tyv i natten og forandret deg?
Har du opplevd den letthet det er å lære, om nødvendig gjennom ganske tung, ja knallhard konflikt? Har du opplevd at et hamskifte kan åpne verden snarere enn at du lukkes inn i ditt egensindige selv? Da vet du hva opplysning er. Da er du habermasianer. Eller på vei, og det holder! Vi ses på Wonderful World 2026.
