Intervju med Melanie Challenger
Av Kristoffer Hatteland Endresen, prosjektleder i KÅKÅ

Publisert 18. mai 2026

Intervjuet er skrevet for Wonderful World festivalavis

Melanie Challenger ber oss slutte med uvitenskapelig filosofering rundt hvorvidt KI kan oppnå bevissthet og heller rette blikket mot den oversette intelligensen vi finner i naturen.

Hva er det med denne usynlige substansen vi kaller “tidsånd”, som får mennesker til å trekke i den samme retningen, uten at noen av dem, hver for seg, er klar over hva som egentlig er i gjære?

Mens ingeniører og teknologer har bygget programvarer, nevrale nettverk og språkmodeller, har etologer og botanikere avdekket en ny kompleksitet og intelligens i naturen, som mange av oss ville ristet på hodet over for bare få år siden. Slik har teknologene og naturforskerne jobbet parallelt, men uten å ha vært forbundet av annet enn nettopp tidsånden.

– Jakten på intelligens, både den kunstige og den naturlige, er et produkt av den eksistensielle angsten som preger tiden vår. For naturforskerne handler det om å avdekke hva vi står i fare for å miste. For teknologene minner det mer og mer om en ny spirituell tro på at teknologien skal gjøre oss udødelige, sier Melanie Challenger.

Kognisjon uten hjerne

Challenger er britisk forsker og forfatter med særlig interesse for forholdet mellom mennesker og annet ikke-menneskelig liv. I hennes forrige bok How To Be Animal. A New History of What it Means to Be Human, ønsket hun å vende oss bort fra det klassiske spørsmålet om hva det vil si å være menneske som et særegent vesen. I stedet stilte hun spørsmålet på hodet, ved å spørre hva det betyr for oss mennesker at vi først og fremst er et dyr.

Nå har ambisjonsnivået økt. I boka Alive: The Hidden Intelligence of the Living World, som publiseres i disse dager, har Challenger har satt seg som mål å si noe nytt og substansielt om alt liv på jorda. Intet mindre.

– Vi trenger en ny metafor for hva livet er. Den nye innsikten om intelligensen til andre levende vesener bryter fundamentalt med hvordan vi er vant til å forholde oss til annet liv på planeten vår. Det er vanskelig å både snakke og skrive om dette, for vi mangler fortsatt et språk for det vi ser, sier hun.

Challenger baserer seg på kunnskapsgrunnlaget som har bygget seg opp siden Jane Goodalls studier av sjimpanser i 1970-årene, som endevendte etablerte forestillinger om menneskelig særegenhet. Siden den gang er det blitt avdekket at både dyr og insekter er kognitivt svært avanserte skapninger. Nå har studiene beveget seg videre til plante- og soppriket.

– De siste årene er det avdekket en intelligens i naturen som vi ikke har kjent til tidligere. Det vi snakker om, er kognisjon uten hjerne. At planter kan kommunisere og lære uten hjerne eller et tradisjonelt nervesystem, har enorm betydning for hvordan vi skal forstå både liv og intelligens på planeten vår. Selv en encellet organisme har en iboende kraft, en retning i livet og en sensitivitet overfor omgivelsene sine, sier Challenger.

Gener, sjel og tech

Dette leder Challenger til ideen om at det er kroppen som er essensen av livet. Og at reell intelligens eller bevissthet må være kroppsliggjort. Slik markerer hun en sterk kontrast til Tek-miljøene, hvor KI først og fremst blir forstått som en “tenkende sky”.

– Tek-miljøene representerer en forlengelse av den tradisjonelle kartianske dualismen hvor kroppen og sinnet er separate størrelser. I den forstand er det noe spirituelt over deler av KI-samtalen, sier hun.

For Challenger er den pågående spekulasjonen rundt KI-bevissthet ofte en meningsløs diskusjon.

– Den tar enorm oppmerksomhet, men det finnes absolutt ingen vitenskapelige holdepunkter for at KI kan oppnå bevissthet. Når filosofer snakker om at vi må være forberedt på å gi KI-systemer rettsvern, tenker de ikke på at det allerede finnes svært komplekst liv i naturen som fortsatt er helt rettsløst, sier hun.

Challenger mener religioner, tek-miljøer og – overraskende nok – genetikken deler en felles forankring i forestillingen om det evige og udødelige.

– Én ting er slektskapet mellom religionens tro på sjelens evige liv og KI-evangeliet om sinnet som kan lastes opp i en evig sky – men genetikken og Richard Dawkins…?

– Jeg tror ikke det er bevisst fra Dawkins side. Men metaforen hans “the selfish gene”, bruker det samme virkemiddelet. Det handler om at genene står i sentrum og videreføres av evolusjonære mekanismer inn i evigheten. I den forstand er også genetikken en fortelling om hvordan vi blir udødelige.

Kroppen som sentrum

Challenger er på sin side lite opptatt av evighet. Hun mener den nye innsikten må endre fortellingen om hva livet er og måten vi som mennesker forholder oss til annet liv på. Og hun får god hjelp av Aristoteles.

– Aristoteles tok feil i mye om naturen, men han hadde et interessant syn på hva som skiller liv fra andre ikke-levende deler av naturen. Han så liv og det vi kan kalle intelligens som noe fundamentalt kroppsliggjort. Det er denne helhetlige tenkningen jeg ønsker å ta tilbake, sier Challenger.

Og det er i denne helheten hun mener å ha funnet bevis for at alt liv – fra de minste organismene til oss mennesker – er selvstendige subjekter med sensitivitet for omgivelsene og en indre retning eller en slags “mening” i livet.

– Den objektiviserende måten vi er vant til å snakke om naturen på har gjort ufattelig skade, og må endres. Når alt liv viser seg å være subjekter, må det få konsekvenser, sier hun.

– Hva er det du egentlig impliserer her?

– Først og fremst økt vern av annet biologisk liv gjennom rettslige reformer.

– Det høres ikke enkelt ut, og det er åpenbart i konflikt med en fortsatt hegemonisk tro på menneskelig utvikling og økonomisk vekst.

– Enkelt er det ikke!

– Hvis målet er å ta vare på jorda og det biologiske mangfoldet, er ikke det å skape et nytt narrativ om livet en lang omvei å gå? Vil det ikke være enklere og mer effektivt å skremme med “hvis de dør, dør vi”?

– Nei, det vil ikke være enklere, for det har ingen effekt. Det er grundig dokumentert i psykologien at trusler og skremsler skaper motstand og setter oss i forsvarsposisjon. Så lenge vi ønsker handlekraft trenger vi en positiv inngang. Da er det bedre å spille på beundringen eller ærefrykten for den utrolige kompleksiteten i naturen, som også vi mennesker er forbundet til. ■

Program