På tross av Carl Schmitt (1888–1985) sine koblinger til nazismen (han blir kalt «Hitlers kronjurist»), vender man stadig tilbake til ham som en tenker om demokratiet, særlig i våre dager. Schmitt var kritisk til liberalismen og la vekt på politikkens eksistensielle dimensjon. I dag ser vi dette tydeligere enn på lenge. MAGA og lignende strømninger snakker om en nasjonal gjenfødelse, klimaaktivister kjemper for planetens overlevelse og transaktivister kjemper for retten til å eksistere. Når det ligger så dype verdispørsmål i bunnen, er det ikke åpent for forhandlinger. Det blir patrioter mot forrædere, de som vil redde kloden mot klimafornekterne, de som vil «utrydde» transpersoner mot de som vil avskaffe biologisk kjønn. Politikken blir ikke en rasjonell diskusjon om kompromisser, men et spørsmål om venn og fiende, om hvem som er på mitt eller fiendens lag. Politiske motstandere blir moralske fiender, politikk blir kvasi-religion med trosbekjennelser og dogmer. Vi har ikke bare forskjellig syn, men lever i forskjellige virkeligheter. Stadig flere trekker fram Schmitt som en tenker som kaster lys over denne dynamikken.
Den jødiske Hans Kelsen (1881–1973) var en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike rettsfilosofer og statsrettstenkere. Han regnes som en motpol til Schmitt, og forsvarte demokratiet i denne perioden og advarte mot nazismens fremvekst. For Kelsen var evnen og viljen til å inngå kompromisser helt avgjørende, slik sikres mindretallet en viss grad av politisk medbestemmelse og at de ikke blir overkjørt av flertallet. For å få dette til, kreves det en slags «demokratisk» personlighetstype, som anerkjenner motpartens synspunkter, ønsker dialog og ser verdien av forhandlinger og kompromisser.
Både Kelsen og Schmitt utarbeidet sin demokratitenkning i mellomkrigstiden, hvor demokratiet var skjørt. «Debatten mellom Schmitt og Hans Kelsen på 1920-tallet fremstår forbausende aktuell», skriver Morten Kinander i en kronikk i Minerva. Er vi i en tid der demokratiet trues på lignende måte som i mellomkrigstiden? Hvordan kan et liberalt demokrati takle det når politikken handler mer og mer om eksistensielle valg som knapt kan tåle kompromisser? Kort sagt: Hvor demokratisk skal man være i møte med det udemokratiske? Ja, hva kan Kelsen og Schmitt lære oss om demokratiet?
I panelet:
Marius M. Kjølstad, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Han er aktuell med boka Om demokratiets vesen og verdi (2026), som er tekster av Kelsen for føste gang på norsk i Kjølstads oversettelse.
