Tilfeldige folks tur
Mari Rege, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Stavanger
Intervjuet av Ole Kvadsheim,
Intervjuet er skrevet for KÅKÅnomics festivalavis 2025
Foto: Torje Fanebust Ås
Det gikk ikke upåaktet hen da Jens Stoltenberg i vår annonserte at han ville gi skattelette til et tilfeldig utvalg unge. Under årets KÅKÅnomics tar vi debatten om hvilken rolle lotterier kan og bør spille i politikken. Eksperimenterer vi for lite i offentlig sektor? Professor i samfunnsøkonomi ved UiS, Mari Rege, er ikke i tvil: Hun vil ha mer utprøving, mer «lotto», og mer kunnskap om hva som virker.
– Finansdepartementet foreslo i vår å gi tilfeldig utvalg av unge mellom 20 og 35 år lavere skatt på lønnsinntekt, for å se om det får dem i jobb. Opposisjonen var raskt ute med å avfeie forslaget som «tull» og «absurd lotteriordning». Hva tror du det er med saken som vekket slik harme?
–Jeg tror nok mange av reaksjonene var preget av at det var valgår. Partier og politikere som til vanlig er opptatt av kunnskapsbasert politikkutvikling kom med lite gjennomtenkte uttalelser som signaliserte det helt motsatte.
Mange mente det er urettferdig og etisk problematisk at staten ikke skal behandle alle likt. Dersom man tenker grundig på dette, er det mer forkastelig og etisk problematisk å gjøre store endringer med fellesskapets ressurser på et usikkert kunnskapsgrunnlag.
“Jeg tenker at det å teste ut før oppskalering er handlekraft. Da bidrar man både til endring, samtidig som man bidrar til kunnskap om hvordan endringen påvirker samfunnet.”
Dersom vi ikke har kunnskap om et tiltak virker, er det viktig å teste det ut før man innfører det i full skala. Uten å først prøve ut tiltaket, risikerer samfunnet å i lang tid bruke betydelige ressurser på noe som ikke virker eller som har uheldige fordelingseffekter, uten at vi noen gang får vite det.
I tillegg risikerer samfunnet at tiltak som faktisk virker – men uten at det er dokumentert – blir reversert ved neste politiske skifte.
– Du har koordinert og fulgt opp en rekke eksperimenter, eller «lotterier» som det gjerne kalles i media. Tilfeldige skoleklasser har fått en ekstra lærer. Og tilfeldige barnehager har fått mer ressurser til lekbasert læring. Har du noensinne fått reaksjoner på at det er urettferdig hvem som blir trukket ut til å få «behandling»?
Det går stort sett bra så lenge vi forankrer prosjektene grundig og har god dialog om hvorfor det er så viktig å ha en kontrollgruppe. Vi opplever at de som blir berørt av utprøvingen ser verdien av den nye kunnskapen utprøvingen vil gi.
Men jeg var veldig spent når vi skulle teste ut effekt av en ekstra lærer i norskundervisningen i første klasse. Der kunne A- og C-klassen få en ekstra lærer, mens B- og D-klassen på samme skole måtte fortsette med kun én lærer. Alle vil jo ha en ekstra lærer! Likevel opplevde vi stor lojalitet til prosjektet fra foreldre og lærere, også blant de som havnet i kontrollgruppen, og kun skulle bruke tid på a svare på omfatende undersøkelser. Det tror jeg er takket være innsatsen til Lesesenteret ved UiS, som ledet gjennomføringen av tiltaket. De har høy tillit i skole-Norge og hadde god dialog med skolene og foreldrene i forkant.
– Randomiserte kontrollerte studier har fått det noe pompøse tilnavnet «gullstandarden». Kan du forklare kort hva det er med metoden som gjør den så godt egnet til å gi oss ny kunnskap?
– Metoden blir kalt gullstandarden fordi den gir informasjon om det vi kaller den kontrafaktiske tilstanden – altså det som ville ha skjedd dersom tiltaket ikke hadde inntruffet. Slik kan man trekke konklusjoner om årsakssammenhenger mellom tiltak og virkning.
Det er ikke mulig dersom et tiltak gis til alle samtidig, eller om det ikke er helt tilfeldig hvem som får tiltaket.
– Hva tror du er grunnen til at vi ikke eksperimenterer mer i offentlig sektor?
“Det er mer etisk problematisk å bruke store ressurser på tiltak vi ikke vet om virker, enn å la noen få være med i et kontrollutvalg for å finne det ut.”
Ja, det er en bekymring, og jeg har faktisk ledet en ekspertgruppe for å finne svaret på nettopp dette. En viktig årsak er at forvaltningen mangler kunnskap og erfaring med metoden. Ofte har de heller ikke kompetanse til å gjøre de etiske og juridiske vurderingene. Da blir man redd for å gjøre noe galt. Man ender opp med å ikke teste ut, for å være på den trygge siden.
I tillegg ser vi politiske barrierer: politikere ønsker å utvise handlekraft, som de mener ikke gir tid og rom for grundige utprøvinger i randomiserte forsøk
Her trenger vi en ny norm for hva som blir oppfattet som handlekraftig. Det må være å bidra til at vi får kunnskap om de tiltakene som iverksettes, og ikke risikerer å i lang tid bruke midler på noe som ikke virker.
– Du har tatt til orde for at politikere, hver gang de utreder et nytt tiltak, skal stille seg spørsmålet «Kan og bør tiltaket prøves ut før en fullskala implementering?». Får vi noe gjort om alt alltid skal testes ut først?
Absolutt! Vi får faktisk gjort enda mer! Vi får både iverksatt et tiltak for noen, samt kunnskap om effekten av tiltaket. Det gir kunnskapsgrunnlag for om tiltaket bør skaleres opp for alle.
–Vi liker jo handlekraftige politikere. Arne Rettedal. Einar Gerhardsen. Folk som får ting gjort. Du vil helst ha litt mindre handlekraft og mer tankekraft?
Jeg tenker at det å teste ut før oppskalering er handlekraft. Da bidrar man både til endring, samtidig som man bidrar til kunnskap om hvordan endringen påvirker samfunnet.
– Hvis du kunne fått satt i gang et drømmeeksperiment, penger er ikke et hinder, hva hadde du gjort? Hvor er behovet for mer kunnskap mest presserende i dag?
– Samfunnet må gjøre mer for unge som står utenfor jobb og utdanning. Utenforskapet er først og fremt dumt for de unge selv, men også dyrt for samfunnet. Mange sliter med sosial angst og depresjon, og disse plagene forverres av å være mye hjemme og ikke ha fellesskap gjennom arbeid eller utdanning. Internasjonal forskning viser at det å gi ungdom i denne gruppen en jobbmulighet med mentorstøtte på arbeidsplassen, kan ha svært positiv effekt. Det kan gi ungdommen opplevelse av tilhørighet, mening og mestring, og være et viktig steg inn i varig arbeid.
I vårt fylke har vi mange fantastiske arbeidsplasser som i samarbeid med NAV tar imot ungdom på denne måten, men vi trenger mange flere, og vi trenger dem i hele landet.
SÅ: Mitt drømmeprosjekt er å jobbe sammen med NAV for å teste ut en skalerbar modell som mobiliserer flere arbeidsgivere til å gi ungdommer mulighet for å få jobb med mentorstøtte.
Her er vi allerede i gang med noe spennende.
