Å sette (en) pris på omsorg
Emma Holten, dansk feminist og forfatter, aktuell med boka Underskudd – Verdien av omsorg.
Intervjuet av Jørg Arne Jørgensen, redaktør i KÅKÅ
Intervjuet er skrevet for KÅKÅnomics festivalavis 2025
I flere år allerede, har Emma Holten (34) vært en av de viktige unge stemmene i dansk feminisme. Dette året kom boka Underskudd – Verdien av omsorg på norsk, som har vekket stor debatt.Boka er en bredt anlagt analyse av økonomifaget, med linjer helt tilbake til opplysningstiden og det vitenskapelige gjennombrudd. Hun beskriver hvordan økonomisk tenkning alltid har hatt store problemer med å forstå og få inn i sine modeller alt omsorgsarbeidet som er helt nødvendig i samfunnet. Alt mennesker gjør for hverandre – i familien, i kjærligheten, i vennskapet...
Underskudd – verdien av omsorg (2025)
– Jeg deler faktisk problembeskrivelsen til mange nykonservative unge kvinner som vil prioritere hjem og barn, selv om jeg er på venstresiden, sier Holten.
Hun mener dette tyder på en oppvåkning blant unge over hele det politiske spekteret, der stadig flere ser at det er noe galt med prioriteringene til oss som samfunn. Rent materielt har vi jo en nesten ubeskrivelig rikdom i forhold de fleste andre steder i verden. Likevel snakker vi stadig om en mental helsekrise, stress, angst, barn som har det dårligere enn de har hatt før. Hvorfor lykkes vi ikke med å gi folk et godt liv? Det var Holtens utgangsspørsmål og inngang til omsorgsarbeid og feministisk økonomi.
– Tittelen på boken din, «Underskudd», henviser til tanken om at kvinner er et tapsprosjekt for staten. Vi hører ofte at «kvinner gir mindre inn til staten enn de tar ut». Hva er egentlig galt med denne ideen?
– Selve idéen om at du kan måle en persons bidrag med prisen på arbeidet deres eller hvor mye de betaler i skatt, er for meg en metodisk feil. Kardinalsynden i økonomifaget er at man tror at priser og verdi er det samme, og at priser kan erstatte en ideologisk samtale om hva som er verdifullt.
Kvinner er overrepresenterte i aktiviteter som er vanskelige å prissette. Aktiviteter som enten ikke har noen pris fordi de foregår i hjemmet, eller fordi de er langsiktige investeringer i andre mennesker. En lærer eller sykepleiers virke er notorisk vanskelige å prissette, fordi det er langsiktige og svært komplekse verdier. Hvis du er lærer for en klasse med 25 elever, får de jo alle sammen noe forskjellig ut av undervisningen, noen blir nobelprismottakere og andre blir kriminelle. Dette kan vi ikke vite før de blir voksne.
– Og at vi bruker pris som økonomiens grunnleggende mål, handler om at man prøvde å gjøre økonomi til en eksakt vitenskap på linje med naturvitenskap?
“Natur og omsorgsarbeid lider faktisk samme skjebne, nemlig en feilevaluering. ”
– Ja, og jeg kan godt forstå dette ønsket. Det er jo drømmen om å forstå verden helt perfekt og beskrive den helt nøyaktig. Men økonomien er jo en sosial funksjon, ikke en naturvitenskapelig. Den er basert på irrasjonalitet og kjærlighet og fellesskap og kultur og religion og historie – alle mulige ting som slett ikke følger faste lover. Økonomisk modellering er et svært kraftfullt verktøy, men jeg er opptatt av at vi også anerkjenner begrensningene i metoden, at vi anerkjenner at det fins områder i samfunnet hvor metoden er feilslått. Omsorg er ett slikt område, naturressurser er et annet. Natur og omsorgsarbeid lider faktisk samme skjebne, nemlig en feilevaluering.
– Hva er så veien å gå for å få et samfunn som verdsetter omsorg, som tar omsorgsbehovet på alvor?
– Jeg tror det vi skal spørre oss selv om, og det vi har vært for dårlige til å spørre oss selv om de siste 30 år er: Hva er et godt liv? Hvilken type liv ønsker vi å leve? Det vet vi faktisk ganske mye om. Men vi har hatt et mål i mange år om vekst – i hvert fall vekst i materielt forbruk, så har vi trodd at hvis det er vekst i materielt forbruk, så øker folks livskvalitet. Men det vi ser nå er at veksten i materielt forbruk er skjedd på bekostning av mange andre prioriteringer – kunst, omsorg, natur og så videre. Og det er faktisk slike ting som gjør at folk for eksempel får lyst til å få barn. Du kan ikke shoppe deg til å få lyst til å få barn.
– Du er kritisk til ideen om at det økonomiske menneske er drevet av rasjonell egeninteresse?
– Jeg tror det er en helt basal og alvorlig feiltenkning i økonomi, nemlig idéen om at du hele veien gjennom livet kan prioritere deg selv. De mer radikale deler av økonomien vil jo si at det nærmest er å foretrekke at alle tenker på seg selv. Det fører til at økonomer drastisk undervurderer hvor viktig det er for mennesker å være sammen med hverandre og gjøre noe for andre.
Det er interessant hvordan vi over hele verden nå snakker om en fertilitetskrise og at det ikke fødes nok barn. For meg er det ikke et mysterium. Hvis du bygger et samfunn hvor du oppfordrer alle til å konstant ivareta deres egne interesser, til aldri å få begrenset deres personlige frihet eller egeninteresse, vil du selvfølgelig få mennesker som er skeptiske til ideen om barn, fordi samfunnet er ikke innrettet på denne formen for selvoppofrelse.
– På NRK var det nylig en debatt der fire «gammelfeminister» møtte fire unge «tradwives» og andre som mente likestillingspolitikken hadde gått for langt. De unges behov for mer tid hjemme med barna ble sett på som farlig og reaksjonært. Du må jobbe mest mulig! Tenk på pensjonen! Hva hvis du blir skilt!
– Det har også vært mange eldre feminister, særlig eldre kvinnelige økonomer, som har ment at jeg oppfordrer kvinner til å ikke jobbe. Men det synes jeg ikke jeg gjør. Det jeg sier er at flere og flere i min generasjon, både menn og kvinner, begynner å føle at det de får ut av å jobbe, pengene de får ut av å jobbe, ikke tilsvarer det de mister.
Det er veldig interessant at samtalen om kortere arbeidstid vekker så stor harme. Det har jo alltid vært en sentral kamp for arbeiderbevegelsen, men plutselig blir det framstilt som at det handler om bortskjemte unger som ikke gidder å jobbe. For meg er det en frihetskamp slik det var da man kjempet seg til helgefri på 1920- og 30-tallet (på 1960-tallet i Norge).
– Du har jo vært aktiv i feministisk debatt i mange år. Hvordan har feminismen endret seg i løpet av de årene? Hva ser du som de viktigste feministiske spørsmål i dag?
– Jeg tror feminismen er blitt mye mer populær. Det er mange flere som interesserer seg for feminisme og er nysgjerrige på den. Debatten er mye mer mangfoldig. Jeg tror også at mange er lei av den veldig individualistiske feminismen. Det man kan kalle amerikansk feminisme, en slags «girl boss»-feminisme. Den var dominerende i mange år, og den gjorde jo at vi fikk noen enormt viktige debatter, for eksempel om arbeidsmarkedet, selvbestemmelse, MeToo og så videre.
Men jeg kan også merke at det er en viss etterspørsel etter en feminisme som forholder seg til klimakrisen, Gaza og de større politiske krisene. En feminisme som ikke kun handler om «Hva kan jeg gjøre?», «Hva kan jeg få ut av feminismen?», «Hvordan kan feminisme forbedre mitt liv?». Men en feminisme som også forteller noe om verdier, om ulikhet, om urettferdighet på historisk plan og om umenneskeliggjøring. Da jeg skrev Underskudd, ville jeg også vise min generasjon av feminister hva feminismen virkelig kan når den løfter seg opp og ser på storsamfunnet. Feminismen har fortsatt kjempekrefter.
“Kardinalsynden i økonomifaget er at man tror at priser og verdi er det samme, og at priser kan erstatte en ideologisk samtale om hva som er verdifullt.”
Ja, det er en bekymring, og jeg har faktisk ledet en ekspertgruppe for å finne svaret på nettopp dette. En viktig årsak er at forvaltningen mangler kunnskap og erfaring med metoden. Ofte har de heller ikke kompetanse til å gjøre de etiske og juridiske vurderingene. Da blir man redd for å gjøre noe galt. Man ender opp med å ikke teste ut, for å være på den trygge siden.
I tillegg ser vi politiske barrierer: politikere ønsker å utvise handlekraft, som de mener ikke gir tid og rom for grundige utprøvinger i randomiserte forsøk
Her trenger vi en ny norm for hva som blir oppfattet som handlekraftig. Det må være å bidra til at vi får kunnskap om de tiltakene som iverksettes, og ikke risikerer å i lang tid bruke midler på noe som ikke virker.
– Du har tatt til orde for at politikere, hver gang de utreder et nytt tiltak, skal stille seg spørsmålet «Kan og bør tiltaket prøves ut før en fullskala implementering?». Får vi noe gjort om alt alltid skal testes ut først?
Absolutt! Vi får faktisk gjort enda mer! Vi får både iverksatt et tiltak for noen, samt kunnskap om effekten av tiltaket. Det gir kunnskapsgrunnlag for om tiltaket bør skaleres opp for alle.
–Vi liker jo handlekraftige politikere. Arne Rettedal. Einar Gerhardsen. Folk som får ting gjort. Du vil helst ha litt mindre handlekraft og mer tankekraft?
Jeg tenker at det å teste ut før oppskalering er handlekraft. Da bidrar man både til endring, samtidig som man bidrar til kunnskap om hvordan endringen påvirker samfunnet.
– Hvis du kunne fått satt i gang et drømmeeksperiment, penger er ikke et hinder, hva hadde du gjort? Hvor er behovet for mer kunnskap mest presserende i dag?
– Samfunnet må gjøre mer for unge som står utenfor jobb og utdanning. Utenforskapet er først og fremt dumt for de unge selv, men også dyrt for samfunnet. Mange sliter med sosial angst og depresjon, og disse plagene forverres av å være mye hjemme og ikke ha fellesskap gjennom arbeid eller utdanning. Internasjonal forskning viser at det å gi ungdom i denne gruppen en jobbmulighet med mentorstøtte på arbeidsplassen, kan ha svært positiv effekt. Det kan gi ungdommen opplevelse av tilhørighet, mening og mestring, og være et viktig steg inn i varig arbeid.
I vårt fylke har vi mange fantastiske arbeidsplasser som i samarbeid med NAV tar imot ungdom på denne måten, men vi trenger mange flere, og vi trenger dem i hele landet.
SÅ: Mitt drømmeprosjekt er å jobbe sammen med NAV for å teste ut en skalerbar modell som mobiliserer flere arbeidsgivere til å gi ungdommer mulighet for å få jobb med mentorstøtte.
Her er vi allerede i gang med noe spennende.
