Om USAID, 14 millioner ekstra dødsfall og det å være offer for Trump og Musks flishugger
Dean Karlan, tidligere sjeføkonom i USAID og professor i utviklingsøkonomi ved Northwest University.
Intervjuet av Håvard Mokleiv Nygård, avdelingsdirektør Norad
Intervjuet er skrevet for KÅKÅnomics festivalavis 2025
«Vi brukte helgen på å mate USAID gjennom flishuggeren.» Uten at noen helt skjønte hvorfor, ble USAID første offer for Donald Trumps og Elon Musks såkalte forsøk på å effektivisere offentlig sektor. Konsekvensene var umiddelbare og dramatiske. USAID, inntil da verdens største giver av offentlig bistand, forsvant nærmest over natten. Og med det forsvant en stor del av USAs bistandsbudsjett.
Disse kuttene er estimert til å ville føre til 14 millioner ekstra dødsfall frem til 2030. Det vil si, 14 millioner mennesker kommer til å dø av sykdommer og andre grunner som kunne vært unngått. Av disse vil mellom 4 og 5 millioner være barn som dør, igjen av helt unødvendige grunner, før de blir fem år.
Grunnen til det er at bistand, gjort riktig, er et meget effektivt verktøy for å hjelpe mennesker og bidra til utvikling. Vi vet hvordan vi skal bruke bistandspenger til å bedre folks helse, forebygge sykdommer, styrke utdanning og sette folk i stand til å løfte seg selv og sine barn varig ut av fattigdom. En av grunnene til at vi vet det heter Dean Karlan.
Dean er en av verdens ledende utviklingsøkonomer, kjent spesielt for å bruke kontrollerte eksperimenter for å finne ut hva som virker og, vel så viktig, hva som ikke virker.
Jeg møtte Dean første gang i 2022. Året før hadde jeg blitt overbevist av Bård Vegar Solhjell, som da var sjef i Norad, om å forlate forskningen – jeg var forskningssjef hos PRIO – for å hjelpe han å sikre at fakta har makta i norsk bistand. I 2022 fikk Dean en lignende henvendelse av selveste Samantha Power. Power var ny USAID sjef. Oppdraget hun ga Dean var å «støtte USAID i å styrke effekten av alle programmene og det bredere globale engasjement, ved å få økonomisk teori, kunnskap og de beste forskningsmetodene inn i arbeidet.» Så, uten sammenligning for øvrig, hadde vi litt av det samme oppdraget.
I litt over to år jobbet Dean og jeg på hver vår kant og i tett samarbeid for å sikre at Norad og USAID, og den bredere bistanden, ble så god som den kunne bli. Dean, alltid et hestehode foran, har selvfølgelig regnet ut nøyaktig hva effekten av hans og teamets arbeid var: «Vi flyttet 1,7 milliarder dollar over til velprøvde, effektive tiltak.» Det, sier Dean, betyr at amerikanske skattebetalere oppnådde «40–50 ganger avkastning» på kostnaden av å ansette Dean og teamet hans. Not bad for government work.
“Alt som beskytter klimaet, alt som styrker kvinners rolle i samfunnet, alt som støtter LHBTQ+-rettigheter, ble ganske enkelt definert som sløsing eller svindel”
I desember i fjor, én måned før Trump skulle tiltre, var både Dean og jeg i New York for å innlede på FNs globale forum for effektevaluering. Over middag snakket vi om hva nå. Der og da var Dean faktisk optimist. «Basert det som stod om USAID i Project2025 og retorikken om å kutte sløsing, trodde jeg kontoret mitt ville være godt egnet til å støtte den nye administrasjonen i å avgjøre hvilke programmer som burde beholdes.»
To måneder senere var USAID altså metaforisk matet gjennom en flishugger, og mot slutten av februar i år sa Dean opp. «Det ble tydelig at det ikke var noen interesse for reell effektivisering og jeg fikk bokstavelig talt ingen respons på mitt tilbud om å bidra til å identifisere hvilke prosjekter som var effektive og hvilke som ikke var det. Det ble klart at personene bak DOGE definerte effektivitet og sløsing og svindel som ‘ting vi ikke liker’. Så alt som beskytter klimaet, alt som styrker kvinners rolle i samfunnet, alt som støtter LHBTQ+-rettigheter, ble ganske enkelt definert som sløsing eller svindel.»
Første halvdel av dette året ble blant de mest kaotiske månedene i bistandens historie. Bistand var aldri en stor andel av USAs statsbudsjett. Men i absolutte tall var de den klart største giveren i verden. USA ga i 2023 ca 70 milliarder dollar, eller i overkant av 750 milliarder kroner, i offentlig bistand. Over natten ble en stor andel av dette frosset, og utover året har mer og mer blitt kuttet.
Det er, sier Dean, «fortsatt mye vi ikke vet om konsekvensene av disse kuttene. Men alt tyder på at de vil være enormt ødeleggende. Det amerikanske utenriksdepartementet hevder at ingen har dødd som følge av kuttene. Gitt hva som er blitt avsluttet er det ikke plausibelt og kan nå direkte motbevises av mange rapporter.
Da USAID først stengte, ble også datasystemene stengt. Med det forsvant oversikten over hva som skjedde hvor. Vi fikk høre at de som hadde tilgang til databasene over hvor forsyninger befant seg, var permittert, eller at prosjekter som hadde fått unntak, ikke fikk utbetalt midler fordi den siste som skulle godkjenne bankoverføringen ikke var på jobb lenger.»
En fersk analyse av USAID-kuttene til det svært vellykkede PEPFAR-programmet, et program for å forebygge og lindre effekten av HIV og Aids, viste at finansieringen til livreddende behandling for 2,3 millioner HIV-smittede ble terminert.
«Jeg vet ikke om vi noensinne vil ha data eller evne til å fatte det menneskelige tapet på kort sikt, langt mindre de langsiktige konsekvensene av bedrifter som ikke blir startet, skoler som forfaller, barn som ikke får mat, medisiner som ikke leveres, åkere som ikke gjødsles og så videre og så videre.»
Det er ikke bare USA som kutter i bistandsbudsjettene. Globalt ser det ut som i nærheten av hver tredje bistandskrone i løpet av et par år vil forsvinne. Dette er den største omkalfatringen i bistanden siden slutten på den kalde krigen. Det er enormt ødeleggende, men gir og en mulighet for å tenke nytt.
For Dean er nettopp dette nå fokus. «En omstart, som det bistanden nå går gjennom, gir muligheter. Vi lærte mye på kort tid i USAID, og jeg er stolt av at vi prioriterte programmer med dokumentert effekt, uten lovpålagt makt – bare ved å spørre folk hva de ønsket: flere barn utdannet, sterkere småbedrifter, friskere folk – uansett hva de holdt på med, og om vi kunne hjelpe dem å få mer ut av budsjettet. Det er et budskap som går på tvers av politikk, og som alle i bistandsverdenen kan ta til seg.
Jeg lærte også mye om å jobbe i offentlig sektor, om hvordan små endringer i språk i anbuds- og innkjøpskontrakter kan gi ansatte rom til å bli mer fleksible og i større grad kunne bruke data og evidens i programmene sine.»
Dean leder nå et tverrpolitisk konsortium i USA for å definere hvorfor og hvordan bistand skal gis. Her ser han mye enighet om hvordan bistand bør gjøres. Hvorfor er det verre med, og det vil alltid være uenighet om både omfang, sektor og mål.
Her hjemme er støtten til bistand i befolkningen fremdeles høy. Men har vi, som jobber med bistand, lykkes i å forklare hvorfor Norge bør drive med bistand og hva vi, faktisk, får ut av det? Jeg har mine tvil. Heldigvis har vi allierte som Dean som kan hjelpe oss med å svare på de spørsmålene.
