Barna som havner i diagnosefellen
Av Henriette Kirkaune Sandven, forfatter og barne- og ungdomspsykiater
Foto: Leikny Havik Skjærseth
Artikkelen ble først publisert i Wonderful World festivalavis 23. mai 2025
De siste 5 årene har antall henvisninger til BUP doblet seg i mange deler av landet, og stadig flere barn får psykiatriske diagnoser. Samtidig ses en økning i utenforskap, i form av en økning i ufrivillig skolefravær og i unge uføre. Bruken av medisiner mot psykiske lidelser i barnebefolkningen er firedoblet. Alt dette kan ikke forstås på noen annen måte enn at flere barn strever med sin psykiske helse og trenger hjelp med dette.
Det er alarmerende, først og fremst for barna våre. Vi bør være svært bekymret for utviklingen. Økningen i antall henvisninger resulterer i at en allerede presset helsetjeneste får utfordringer med kapasitet, og på sikt vil ikke nåværende system være bærekraftig. Det kan i verste fall føre til at de som trenger oss mest, ikke får den hjelpen de har krav på.
Diagnosefellen – om sykeliggjøringen av norske barn
Vigmostad & Bjørke, 2025
Det er på tide at vi hever blikket og snakker om hva det er med samfunnet vi lever i som ligger bak denne utviklingen. Er det samfunnet det er noe i veien med, og ikke barna? Individualiserer vi det som er problemer med samfunnet? Og sykeliggjør vi dermed det som egentlig er normale reaksjoner? Kan barn faktisk ta skade av å få en diagnose gjennom å identifisere seg med en sykerolle i en tid hvor utvikling er i fremsetet? Dette er noen av spørsmålene jeg stiller i boken Diagnosefellen – om sykeliggjøringen av norske barn. Målet med boka har vært å skape en debatt, med håp om politiske endringer som vil føre til at norske barn og unge får det bedre.
Det er ganske sikkert komplekse årsaker som ligger til grunn for at vi ser denne utviklingen, og i boka peker jeg på sannsynlige bakenforliggende årsaker. Det kan blant annet være samfunnskultur, teknologiutviklingen, skolen, foreldrerollen og helsevesenets organisering.
Det er et paradoks at vi i et av verdens beste velferdssamfunn, opplever at flere og flere barn strever med sin psykiske helse. Vi lever i et stadig mer individualisert samfunn, med høye prestasjonskrav på de fleste arenaer. Man har selv ansvar for å lykkes, og det å være gjennomsnittlig er ikke bra nok, til tross for at det er det de fleste av oss er. Teknologien vi har til rådighet, gjennom å ha en avansert datamaskin for hånden til enhver tid, bidrar til presset og gir lite ro i livene våre. Det går ut over oppmerksomhetsfunksjonen og hukommelsen vår.
Sosiale medier bidrar til at vi sammenligner oss med en hel verden av mennesker og vi har tilgjengelig informasjon som ofte ikke er basert på fakta, men heller enkeltmenneskers personlige erfaringer. Kanskje gjelder dette i særstilling informasjon om psykisk helse.
Skjermbruken rammer blant annet søvn. For lite søvn er ikke gunstig for vår psykiske helse, og er en av de største utfordringene vi som behandlere i BUP møter på i dag. Det oppleves nesten umulig å få de unge å logge seg av skjermen i god tid før de skal legge seg. Norske ungdommer sover for lite. Vi har fått en massiv økning i bruken av melatonin, en medisin som knapt var i bruk for 10 år siden. Bruken av nærmest alle medikamenter øker. Kanskje handler dette om en quick-fix-kultur og vår tendens til å medikalisere dagligdagse problemstillinger.
De siste 20 årene har skolen gjennomgått store endringer, med blant annet 6-årsreformen og Kunnskapsløftet. Skolen har blitt mer ensrettet, det har blitt flere timer, større klasser, færre spesialpedagoger for å nevne noe. Skolen er, som mye av samfunnet ellers, akademisert. Det betyr at teorifagene har fått forrang over praktiske fag. Dette er ikke alltid i tråd med barns utviklingsmessige behov. Alt dette vil føre til at mange barn vil kjenne på lite mestring og dermed mindre trivsel og mer stress, noe som igjen kan gi psykisk ubehag.
Foreldrerollen har endret seg. Vi har gått fra materiell overbeskyttelse til det som i mange tilfeller er emosjonell overbeskyttelse. Vi synes det er vanskelig å se barna våre streve, og kan ende opp med å ta noen kamper for dem vi ikke burde ta. Å lære seg å stå i egne utfordringer gir en robusthet hos barn, en egenskap det er spesielt viktig å være utstyrt med i møte med prestasjonskulturen vi lever i.
Psykisk helsevern er også endret. Ved årtusenskiftet ble New Public Management innført i sykehussektoren, og med det også bedriftstankegangen i sykehusene. Pasienter og tiltak skal telles, kvalitet er vanskeligere å måle. Det er kanskje spesielt uheldig i barne- og ungdomspsykiatrien. I en del tilfeller er det utredningen og ønsket om å finne en diagnose som blir hovedfokus.
Hva skal vi gjøre med alt dette? Skal vi tenke at det hele handler om human evolusjon og en utvikling til det bedre? Jeg mener vi ikke uten videre kan akseptere dette, fordi det gjelder den kommende generasjon og livene de skal leve. Å få endret hele samfunnet er kanskje en utopi, men vi må ha tro på at det er mulig. Det trengs en offentlig debatt, og vi som jobber i faget må melde oss på, som en motvekt til all informasjon om psykisk helse der ute som i mange tilfeller er misvisende.
En debatt kan presse myndighetene, slik at de må ta tak. Eventuelle tiltak krysser over flere departementer; Kunnskapsdepartementet, Helsedepartementet, Barne- og familiedepartementet og Kommunaldepartementet, for å nevne noen. Det er behov for at de snakker sammen, en investering i ett budsjett kan gi sparing i et annet. Det er alle tjent med.
Myndighetene bør gjøre betydelige endringer i skolen, regulere skjermbruk og sosiale medier samt ta tak i retningslinjer som brukes i helsesektoren.
Foreldre kan ta ned lavthengende frukter, som å sørge for at barna våre får nok søvn, spise godt, være fysisk aktive, leke mer fritt, begrense skjermbruken og senke krav til seg selv og barna. De kan og bør gå sammen i landsbyer, for å stå sammen mot presset barna våre står under, det gjelder definitivt mobilbruk, men kanskje også annet press, som sminke og klespress. La barn være barn.
Jeg siterer ofte den kloke Desmond Tutu: «Det er på tide å slutte å ta folk opp av elven, vi må gå oppover elven for å finne ut av hvorfor de falt uti.»
