Av Mariken Lauvstad, kritiker, kommentator, dramaturg og forfatter

Publisert 14. oktober 2025

Artikkelen er skrevet for KÅKÅnomics festivalavis 2025

Kunstforakt og kulturfiendtlighet sprer seg i landet med farten av gutta-dominert sløsesnakk på sosiale medier. Hvordan kan vi sikre et sterkt og uavhengig kulturliv for alle, hvordan styrke fellesskap og demokrati i et land med raskt økende økonomisk ulikhet, uten nettopp den kunsten og kulturen som bygde landet etter andre verdenskrig – for å bringe oss nærmere et fungerende demokrati i 2025?

*Kampen om kunsten – et forsvar for kulturens rolle i demokratiet, (2025)*

I disse dager gjør den tysk-norske scenekunstduoen Vinge/Müller stor suksess med en eksperimentell versjon av Ibsens Peer Gynt på det prestisjetunge teateret Volksbühne i Berlin. Tidligere i år mottok duoen – som består av regissør Vegard Vinge og scenograf Ida Müller – en høythengende tysk scenografipris – Hein-Heckroth-Bühnenbildpreis – for sin radikale estetikk. Etter premieren på Peer Gynt har tysk presse erklært «tiårets comeback» for kompaniet, som fikk sitt store gjennombrudd i Tyskland allerede på begynnelsen av 2010-tallet med en tolkning av Ibsen-stykket John Gabriel Borkman. Billettkøen strakte seg rundt hele teaterbygget, sies det.

Forestillingen vekket oppsikt blant annet på grunn av en særegen, nærmest tegneserieaktig scenografi: hundrevis av meter med møysommelig håndmalt papp full av detaljer. Lydbildet var fullt av karikerte effekter som gjorde universet både fascinerende og fremmed. Skuespillerne bar lateksmasker og stemmene var forvrengt. Den tolv timer lange forestillingen var tettpakket med popkulturelle referanser, kapitalismekritikk og – slik enkelte så det – provoserende nakenhet og grenseoverskridende humor.

Da et 44 sekunders utdrag fra denne forestillingen ble lagt ut på den da anonyme Sløseriombudsmannens Sløse-julekalender åtte år senere, smalt det umiddelbart. «37 millioner skattekroner – hva synes du om bruken av skattepenger?» ble det spurt over et klipp som viste forestillingens mest outrerte øyeblikk, der Vegard Vinge spruter maling ut av rumpa ned på et lerret dekket med hvit duk før han maler med en pensel festet i anus. Det var som om noen hadde holdt opp en fyrstikk til en kanne bensin: På Facebook var raseriet umiddelbart, og den da ferske journalisten i Nettavisen, Espen Teigen (Sylvi Listhaugs forhenværende rådgiver på Stortinget), skrev umiddelbart en sak: «Spruter maling ut av rumpa – får 37 millioner i kunststøtte.»

I virkeligheten hadde Vinge/Müller blitt tildelt disse pengene over en periode på tolv år. De tre millionene kunstnerduoen mottok årlig, ble brukt til en rekke ulike produksjoner og inkluderte blant annet lønn til både skuespillere og teknikere. Klippet, som representerte de mest outrerte sekundene av en tolv timer lang forestilling, kunne riktignok fremstå sjokkerende, men at kunst sjokkerer er ikke nytt. Nå – i møte med algoritmenes splittende logikk – ble motstanden imidlertid betydelig. Nettavisen laget flere oppfølgingssaker, og saken ble snart plukket opp av stortingspolitikere. Nestleder i Senterpartiet, Ola Borten Moe, kalte tildelningen til Vinge/Müller for et «sykdomstegn». Teigen hamret ut saker: «Stortingspolitikerne Himanshu Gulati og Silje Hjemdal er drittlei av drittkunst», lød ingressen til et intervju i Nettavisen på nyåret 2020. Det skulle gå ytterligere ett år før det ble offentlig at mannen bak den anonyme Facebook-siden var finansmannen og tidligere listekandidat for Liberalistene Are Søberg.

I min bok Kampen om kunsten – et forsvar for kulturens rolle i demokratiet, går jeg under overflaten på kulturdebattene som har preget de siste årene og analyserer hvilke politiske interesser den nye sløseri-diskursen om offentlig kunst egentlig tjener. For hvordan påvirker denne måten å snakke om kunst og kunstnere over tid vårt syn på kunstens egenverdi og dens funksjon i demokratiet?

«Hva gjorde vi da andre verdenskrig var slutt? Jo, vi satset på kultur som metode, både i Norden og i verden, for å samles på nytt og styrke demokratiene», sa ballettsjef Ingrid Lorentzen til Norsk Shakespeare Tidsskrift da hun ble intervjuet om konsekvensene av en eventuell borgerlig regjering med Listhaug i førersetet før valget, og advarte sterkt både mot å svekke det frie feltet og bygge ned kulturinstitusjoner, som hun argumenterte for at er gjensidig avhengig av hverandre og del av samme økosystem. I dag vet vi at demokratiet igjen er under press både i Vesten og globalt. Ja, i totalberedskapsmeldingen som ble lagt fram i januar i år, heter det blant annet:

«Frivilligheten, bibliotekene, arkivene, kulturinstitusjonene og det frie kunst- og kulturlivet innenfor alle kunstfelt er komponenter i befolkningens mulighet og evne til å være opplyst og kritisk tenkende, finne mening og innsikt i tilværelsen, og være åpne og søkende for løsninger og muligheter.»

Likevel fortsetter kulturkuttene i landet, selv uten en borgerlig regjering: 44 prosent av norske kommuner har redusert sine kulturbudsjett i år sammenliknet med i fjor – en utvikling som mangler sidestykke i nyere tid. Heller ikke Stavanger er unndratt kulturkutt: Kommunens kunstnerleilighet ble besluttet solgt i vår, og i mai gikk kommunedirektøren ut og varslet et kutt på 6,8 millioner i kulturbudsjettet, mens lokale kunstnere advarer i Stavanger Aftenblad: En tredel lever allerede under lavinntektsgrensen. Det er ikke mer å ta av.

I Norge snuser vi nå på et samfunn der kulturlivet igjen er i ferd med å bli differensiert: mindre tilgjengelig for familier med dårlig råd, mens de med full sparekonto og høye bokhyller fra før kanskje ikke helt ser problemet. Det var nettopp en slik differensiering etterkrigsårenes kulturpolitikk ble utviklet for å motvirke.

Krisen som brer seg i det norske kulturfeltet nå, er i virkeligheten et symptom på en større politisk og ideologisk krise som har bredt seg i Vesten lenge. Den er et resultat av tiår med ulikhetsvekst, nyliberal dominans og et samfunn der investeringsviljen i fellesskapet skrumper. Som samfunnsminoritet og symbolelite har kunstnere blitt en sårbar skyteskive og en brikke i den populistiske høyresidas spill for å underbygge kutt i det offentlige. I samme trekk ledes oppmerksomhet elegant vekk fra den virkelig problematiske – og stadig økende – rikdomskonsentrasjonen hos de få på toppen.

Mens Vinge/Müllers Peer Gynt spiller for fulle hus i Tyskland høsten 2025, er journalist Espen Teigen for lengst ute av Nettavisen. Derimot har Are Søberg blitt engasjert som spaltist i samme avis og blitt en premissleverandør for kulturpolitisk retorikk i Norge. Kulturfiendtligheten sprer seg. I et samfunn der kulturjournalistikken ellers har blitt halvert på et knapt tiår og venstresidas kulturpolitikere mangler visjoner: Hvor er vi på vei? Hvordan kan vi sikre et sterkt og uavhengig kulturliv for alle i årene vi har framfor oss? Og ikke minst: Hvordan styrke samhold, solidaritet, fellesskap og demokrati i et land med raskt økende økonomisk ulikhet, uten nettopp kulturen til å bringe oss nærmere hverandre?

Arrangementer med Mariken Lauvstad på KÅKÅnomics