Hva gjør vi når verden brenner? Intervju med Jonas Kittelsen
Av Jan Inge Reilstad, sjefredaktør og kunstnerisk leder i KÅKÅ
Publisert 19. oktober 2026
Intervjuet er gjort for KÅKÅnomics 2026
Jonas Kittelsen er en av Norges mest profilerte klimaaktivister. Han er særlig kjent for å ha organisert og deltatt i en rekke sivile ulydighetsaksjoner mot videre norsk oljeleting og oljeproduksjon.
Foto: Matilde Grace Green
Siste gang Jonas Kittelsen besøkte KÅKÅnomics endte både panelet og publikum i fellesgråt over fremtidens utsikter. Nå vil han samle klimaaktivister, fagbevegelse og andre solidaritetsbevegelser i én bred folkebevegelse. Vi har invitert Norges sjefsaktivist og fremste økokrise-tenker tilbake med hans nye bok; «Et kampskrift for en levelig framtid».
Jonas Kittelsen
Født 1997
Bosatt i Oslo
Klimaaktivist og talsperson i aktivistorganisasjonen Extinction Rebellion Norge
Deltatt i rundt 50 aksjoner mot fossilindustrien
Representerte nordisk ungdom under FNs klima- og naturforhandlinger.
Vil samle klimaaktivister, fagbevegelse og andre solidaritetsbevegelser i én bred folkebevegelse.
Mer enn klimakrise
– Hvorfor må vi begynne å snakke om økokrise heller enn klimakrise og miljøkrise?
– Vi står ikke bare i en klima- og naturkrise, men også en ferskvannkrise, nitrogen- og fosforkrise, arealtapskrise, havforsuringskrise og mikroplastkrise. Vi må slutte å tro at det er en del av kloden som er i ubalanse, det gjelder hele økosystemet. Om vi kunne forstå dette enkle, ville det bli tindrende klart at det ikke holder med litt utslippskutt her og ny teknologi der.
– Norge har fått en ny klimaminister, Sigrun Aasland, får det betydning for klimaet, naturen og økokrisen?
– Det er lov å håpe. I en regjering der målet er mest mulig oljekjør tiår fram i tid, blir det spennende om hun viser integritet eller bukker under for presset, som sine forgjengere. Sigrun Aasland har dog startet veldig svakt. Til TV2 presterte hun å si at «å slutte å lete etter mer olje, det tror jeg ingen mener». I 2023 sa hun at mer leting er helt uforenlig med globale klimamål og må avsluttes. Det slår aldri feil hvordan Ap-politikere i posisjon blir oljevennlige over natta. (PS! Jonas sendte en nettlenke til et TV2-oppslag, med overskriften «Lover mer olje», hvor hun vil «utvikle oljeindustrien og mener klimapolitikken skal gå så sakte som nødvendig».)
– Du fremsnakker arbeiderbevegelsen som det virkelig store moderne eksempelet på en bevegelse som faktisk endret verden. Det er vel ikke akkurat fra Det Norske Arbeiderparti en ny bred klimabevegelse kommer, og du minner om Støres ord fra 2021 om at «jeg skal kunne se mine barnebarn i øynene». Hva er styringspolitikkens problem i dag?
– Støre har skuffet meg enormt. Jeg øynet et håp etter hans tale i 2021, nå føles det som et svik at han våget å bruke barnebarna som et retorisk grep. Styringspolitikkens problem er at det er helt visjonsløst. Visjonen er «mer av det vi har – bare billigere». Ingen reelle forsøk på å dekke folks behov på nye måter og respektere klodens tåleevne ved å redefinere hva et godt liv er. Ingen ideer om bort fra overforbruk og maksimal økonomisk vekst til trivsel og trygghet på sikt.
Fra utslippskutt til systemkritikk
– I boka fremhever du forskjellen på «de gamle» i den utslippsorienterte klimabevegelsen og de unge systemkritiske som fokuserer mer på global klimarettferdighet – hva er de viktigste forskjellene?
– Jeg prøver å si noe om at den tradisjonelle klimabevegelsen ofte mener fokuset må ligge på utslipp, for folk og politikerne vil kutte utslipp, og derfor kan man jobbe innenfra, for eksempel gjennom markedsmekanismer eller karbonfangst. Jeg opplever at den yngre generasjonen i større grad ser kampen som en forlengelse av koloniale og kapitalistiske maktstrukturer som utnytter mennesker og natur langt forbi hva vi tåler. Utslipp er bare et symptom, man må gå til roten, formulere diagnosen som gjør at det blir mer naturlig å bygge allianser på tvers av solidaritetsbevegelser.
– Hvordan kan vi forstå gapet mellom fossile brensler verden planlegger å ta opp – og hvor mye kloden faktisk tåler?
– Det er veldig enkelt. FNs miljøprogram har undersøkt hvor mye verdens regjeringer planlegger å ta opp av fossile brensler mot hva vitenskapen sier kloden tåler. Svaret er at verden planlegger dobbelt så mye, godt hjulpet av norske oljepolitikere. All prat om en trygg framtid er meningsløs uten å lage en handlingsplan for hvordan dette produksjonsgapet av fossile brensler skal kunne lukkes.
– Kan du gi oss noen forståelige tall for å anskueliggjøre forskjellen på klimafinansiering og fossile inntekter? Hvor stort er dette «finansieringsgapet»?
– Et mye brukt estimat som støttes av det norske klimadepartementet er at verden trenger ca. 8500 milliarder dollar i året innen 2030 for å nå 1,5 gradersmålet. I dag investeres under 2000 milliarder dollar globalt, altså under en fjerdedel av det som trengs. Samtidig viser konservative anslag at verdens regjeringer bruker over 8000 milliarder dollar på subsidiering av fossile brensler. Med andre ord; stopper vi å subsidiere fossile brensler og flytter dem til grønne investeringer, vil vi ha nok penger. Det er altså et spørsmål om politisk vilje, ikke et spørsmål om vi har ressursene til rådighet.
Folkepanel må lyttes til
– KÅKÅ har nylig startet opp Norges første permanente bypanel (folkepanel). Du fremhever nødvendigheten av å demokratisere demokratiet – også i Norge. Hvordan skal vi gjøre det?
– Det er skikkelig kult! Forskning viser at slike folkepanel – som er en tilfeldig loddtrukket gruppe mennesker som speiler samfunnet i alder, kjønn, etnisitet, geografi og lønnsnivå – kommer fram til langt grønnere og mer rettferdig politikk enn politikere. Grunnene er mange. Folk må lytte til hverandre, og bryne seg på hverandre i dialog, i en ramme der de rike maktmenneskene er representert, men ikke overrepresentert. Det flytter tyngdepunktet fra at sterke pengekrefter kan påvirke politikerne, til løsninger som foreslås av alle lag av folk uten ekstern påvirkning.
– Stavangerpanelet er antagelig det første bypanelet i verden, i hvert fall som vi kjenner til, som ikke er etablert innenfra det offentlige politiske systemet selv. Jeg tenker at det har vært så mange folkepanel med gode intensjoner som politikerne og mediene sporenstreks har glemt to dager etter fremlagte anbefalinger…
– Det er et stort problem at folkeråd (men også ekspertutvalg) kommer med klare anbefalinger som politikere takker for, før de neste dag legger dem i skuffen. Et forslag jeg håper Stavanger kommune vil følge, er fra Gdansk i Polen. Borgermesteren i Gdansk sa: «Min viktigste oppgave er å lytte til folk, så hvis 80% av folkepanelet anbefaler noe, skal forslagene bli politisk bindende». Et sånt grep ville gjort folkeråd brennaktuelle. Samme mekanisme kan gjelde for folkeråd oppnevnt av Stortinget. Eventuelt kunne forslag som fikk et klart flertall – for eksempel 66% oppslutning – måtte stemmes over på Stortinget. Da oppstår en forklaringsplikt der politikere må forklare hvorfor de stemmer imot noe et tverrsnitt av befolkningen anbefaler, hvis de avviser forslagene.
– Du har studert i Kina. Hva lærte du der, på godt og vondt, om hvordan en mer økologisk sivilisasjon kan skapes?
Først og fremst fikk jeg erfare økokrisa på kroppen, å leve med forurensning og overleve ekstremvær som river folks trygghet i fillebiter. Det viktigste jeg innså var at verken den vestlige eller kinesiske sivilisasjon har en dypere kontakt med økokrisa, som truer alt vi er glad i. Det satte i gang en frykt, en følelse av plikt, at det ikke finnes noe viktigere enn å snakke høyt om den selvutslettende kursen vi stevner på.
Fellesskap motgift mot fascisme
– Fascismen spøker igjen gjennom gatene, også i Europa, hva gjør vi med disse høyreekstreme massevindene som kommer med det nye politiske tek-oligarkiet?
– Et enormt spørsmål med mange svar. Vi trenger nye plattformer som ikke styres av fascister som Elon Musk. Men noe dypere kreves også. Visste du forresten at det er dobbelt så sannsynlig at folk stemmer på ytre høyre hvis de ikke er del av noe organisert i lokalsamfunnet? Det er fullt forståelig at folk som har mistet troen på fellesskapet karrer seg og sine fram. Misnøye, ensomhet og fremmedgjøring er fascismens styrke. Jeg – sammen med mange andre – starter opp Solidaritet, et forsøk på å bygge en bredere folkebevegelse som skal bygge fellesskap og infrastruktur som hjelper folk, med håp om at disse initiativene skal bli så konkrete at fascismens appell visner.
– Wow! Det skal du få snakke mer om under festivalen. Er «bærekraftig» det mest misbrukte begrepet i vår tid?
– I boka skriver jeg at «bærekraft er død». Bærekraft var noe radikalt, nå misbrukes det som «mindre dårlig enn verste alternativ». Bærekraft er blitt et begrep alle kan bruke, uten å bli ansvarliggjort. Vi trenger åpenbart nye begrep som forklarer hvor rask og dyp endring som skal til, skal vi klare å skape en trygg og levelig framtid.
– Hva er det største problemet med «Debatten», det politiske kommentariatet – den tafatte offentligheten vi har lagt oss til?
– Offentligheten dekker oftest ikke det som er viktigst, men det nye som farer forbi i salgbar form. Mange føler at «klima er overalt», men alvoret er jo voldsomt underkommunisert. Nylig kom en forskningsartikkel som anslår at en halv million mennesker trolig vil dø i høst av den kraftigste El Nino noensinne, den treffer verden de neste månedene. Hadde vi stått overfor en virkelighet der en halv million hvite privilegerte nordmenn stod for døden, hadde vi neppe hørt om noe annet.
Nye former for demokrati
– Hvem andre enn arbeiderbevegelsen kan vi lære av? Hvem er de nye tenkerne og hvem er endringsagentene? Hvordan skape reell endring i en hyperpolitisk verden?
– Jeg tror vi må skape grasrotfellesskap, som du refererer til i Anton Jägers ånd (var på KÅKÅnomics i fjor). Vi har noe å lære fra Hannah Arendts insistering på at vi ikke må bli likegyldige, at volden vi utøver mot kloden og framtida ikke blir normalisert, at vi ikke må slutte å tenke kritisk. Vi må gjenvekke en politisk bevissthet der alternative måter å tenke og handle blir gjengs, som kan utkonkurrere dagens hyperindividuelle og kapitalistiske vaner og systemer.
– Du nevner ikke-vestlige former for demokrati som vi kan lære av?
– Vår demokratiske krise krever mer enn tekniske endringer, som å senke stemmerettsalderen, få bedre representasjon fra det globale sør eller sette opp folkeråd. Vi må forlate fortellingen om at demokrati henger uløselig sammen med en fossildrevet vekstmentalitet der øverste mål er forbruksvekst i frihetens navn, til fordel for mer kollektive og økologiske former for demokrati som aksepterer at gode liv ikke finnes uten fellesskap og økologisk livsgrunnlag. Demokratiets grunnfortelling må erstattes.
– Hvor mange vippepunkt har vi nådd om 10 år? Hvor mange grader varmere er det om 20 år? Og hvor mange meter har havet steget om 50 år?
– Hvor varmt det blir, eller hvor mange meter havet stiger, bestemmes nå – av våre handlinger. Viktigere enn å tallfeste konsekvenser i nær framtid, er å forstå mekanismene bak. Havet vil trolig stige 0,2 meter de neste 50 årene. Det er overkommelig. Problemet er at hvis vi følger dagens kurs, vil Grønlandsisen og Vest-Antarktis smelte på lengre sikt, og de holder nok vann til at havet vil stige med 10 meter. Valberget ville bli en øy.
– Har du i deg å bli lederen av den store økologiske massebevegelsen i verden? Ville du tatt jobben?
– Haha, ja, jeg ville tatt jobben, men det er langt mer sannsynlig at noen andre tar den. Det kan være et øyeblikk som skal til bare, for eksempel en oljetopp som slår en fredfull klimaaktivist eller en kjendis som tar bladet fra munnen, som vil bli dråpen. Poenget mitt er at noen må fylle glasset, bygge fundamentet, relasjonene og strategien – på forhånd – sånn at vi er klare når det store sosiale vippepunktet kommer for en økologisk massebevegelse. Jeg er klar!
Arrangementer med Jonas Kittelsen under KÅKÅnomics 2026:
