Av David Sausdal, kulturkriminolog og førsteamanuensis ved Lunds universitet
Publisert 19. oktober 2026
Artikkelen er skrevet for KÅKÅnomics 2026
Gjengenes nye gigøkonomi bruker de samme digitale plattformene som ellers er en naturlig del av unges hverdag. Foto: Robin Worrall / Unsplash
Den mørke og farlige underverdenen. Det er der gjengene holder til. Det er der de legger sine skumle planer, der volden og vanviddet springer ut, og der de gjemmer seg fra myndighetenes søkelys. Slik lyder i hvert fall den vanlige fortellingen.
Lytter vi til politikerne, slår på TV-en eller hører neste episode av vår foretrukne true crime-podkast, får vi igjen og igjen høre at gjengkriminaliteten er en syk og annerledes subkultur – noe og noen som lever utenfor og på tross av vårt alles gode og ordentlige samfunn.
Likere enn vi tror
Det er selvfølgelig ikke helt feil. I juridisk forstand befinner gjengene seg nettopp utenfor samfunnets regler. Mens vi drar på jobb og henter barn i barnehagen, selger de narkotika, svindler gamle damer eller skyter på hverandre. Kontrasten kunne knapt vært større.
Men kanskje er forskjellen likevel ikke så stor som vi innbiller oss? Kanskje ligner gjengene – og de unge de rekrutterer – mer på oss enn vi liker å innrømme?
De mye omtalte «svenske barnesoldatene» er et godt eksempel. De siste årene har vi med gru fulgt med når svenske, men også norske og andre lands barn og unge har blitt hyret av gjenger til å reise til en annen by eller et annet land for å begå alvorlig kriminalitet. Myndighetene beskriver det som crime-as-a-service: en kriminell frilansøkonomi der unge via sosiale medier kan si ja til ulike «jobber»: Et menneske som skal drepes. En håndgranat som skal kastes. En veske som skal flyttes. Eller kanskje du vil ta på deg skylden for en annens forbrytelse?
Mulighetene er mange. Pengene likeså. Og akkurat som man på en rekke lovlige plattformer kan finne ulike jobber og tilby arbeidskraften sin, kan den unge frilanskriminelle melde seg klar til oppdrag som «ice cold killer» og de tilhørende kalde kontantene.
Man kan selvfølgelig med rette begynne med å spørre seg hvorfor vi, hvis vi virkelig mener at disse unge er «barnesoldater», ikke i større grad behandler dem som tragiske ofre fremfor fullvoksne gjerningspersoner – slik vi gjør med barnesoldater andre steder i verden.
Men barnesoldatene synes også å fortelle en annen historie – en historie om oss, om det bredere samfunnet vi alle lever og arbeider i. For hvor har gjengene egentlig fått ideen til denne nye frilansorganiseringen av kriminaliteten fra? Og hvorfor virker den tiltrekkende på unge?
Gigøkonomi 2.0
Glemmer vi for et øyeblikk «det kriminelle» og ser på det økonomiske tankegodset bak crime-as-a-service, blir bildet plutselig temmelig gjenkjennelig. For som min kollega og jeg også diskuterer i vår nye bok om gjengkriminalitet, har gjengene i bunn og grunn ikke funnet på noe nytt. Slett ikke. De har bare latt seg inspirere av en av samtidens mest vellykkede forretningsmodeller: gigøkonomien.
Uber. Wolt. Bolt. Foodora. Eksemplene er mange. Stadig mer arbeid i dagens samfunn organiseres som små, midlertidige oppdrag og prosjekter – oppdrag og prosjekter som formidles digitalt og utføres av en stadig større hær av mer eller mindre villige dagarbeidere og selvutnevnte entreprenører. Og siden gjengene – til tross for våre «true» crime-fortellinger – ikke lever under jorden eller i et merkelig vakuum, har de selvfølgelig også sett denne utviklingen og latt seg inspirere.
Dessverre passer modellen nærmest perfekt til rekrutteringen av dagens unge. Og særlig utsatte unge med både store drømmer og problemer i bagasjen. I gjengenes gigøkonomi finnes det ingen irriterende sjef. Det skal ikke utformes lange, kompliserte kontrakter. Ingen sjekker strafferegisteret ditt. Og du trenger verken utdanning eller en bestemt CV. Du sier bare ja til oppdraget, gjør jobben, får pengene dine (kanskje), og går videre til neste oppdrag. Og snart – håper den håpefulle unge – har du tjent nok til å klatre hele veien fra gjørma til en penthouseleilighet i Dubai.
Fra drøm til dystopi
Drømmen viser seg selvfølgelig nesten alltid å være en dystopi. I stedet for å ende ved bassenget i Dubai ender de unge i klørne på gjengbosser, i fengsel, på legevakten eller enda verre. Men også her er parallellen til gigøkonomien verdt å holde fast ved. Du er kanskje formelt din egen sjef. Pengene ser kanskje gode ut. Men sikkerhetsnettet er borte, det finnes ikke noe fellesskap eller noen arbeidsgiver som passer på deg, risikoen er din egen, og når noe går galt, står du alene.
Hvis vi vil forstå hvordan gjengene opererer, og hvorfor helt unge mennesker trekkes inn i denne typen grov frilanskriminalitet, må vi derfor bli bedre til å se hvordan gjengene utnytter strukturene og drømmene som allerede finnes rundt oss. Gigøkonomien har blitt en internasjonal milliardøkonomi. Og gjengene er, som alltid, der pengene er.
Nå vil du kanskje innvende at det tross alt er forskjell på å være pizzabud og pistolbud. Og selvfølgelig er det det. Men gjengenes nye organisering av det kriminelle arbeidet connecter med en bredere tidsånd. Når vi for eksempel beveger oss rundt på nettet, blir vi konstant presentert for nye måter å bli rikere, penere, friere og mer vellykkede på. Influencer-universet flyter over av mennesker som forteller oss at de har knekt koden. Tips og triks. Investeringer. Krypto. Entreprenørskap. Side-hustles. Raske penger. I dette stadig mer dominerende kulturelle universet venter pengene rett rundt hjørnet!
Ja, «hvorfor kaste bort tid på å utdanne seg», som en av de unge vi har intervjuet, argumenterer, «når penger er penger?» Hvorfor slite og slepe? Hvorfor vente når mulighetene for gylne snarveier er så mange?
Et liv i forbikjøringsfeltet
Get rich or die trying, sa den amerikanske rapperen 50 Cent. Og de unge har lyttet. Noen blir product placement-betalte influencere eller selverklærte investeringsguruer. Andre blir frilanskriminelle. Forskjellene er selvfølgelig enorme, men drømmene bak valget kan være overraskende like: frihet, penger, status, synlighet og et liv i forbikjøringsfeltet.
Som den britiske kulturkriminologen Jonathan Ilan har argumentert for, lever vi nettopp i et samfunn der det å hustle i stadig større grad har blitt mainstream. En vanlig lønnsmottakerjobb – eller noe så «latterlig» som en utdanning – kan fremstå både usexy, langsomt og utilstrekkelig. Og for noen unge dessuten helt uoppnåelig.
Her står gjengene klare. Ikke som samfunnets motsetning, men som en del av tidsånden. Her ser man de samme reklamene, bruker de samme plattformene, lytter til de samme salgstalene og drømmer mange av de samme drømmene som alle oss andre. «Underverdenen» er, med andre ord, ikke alltid så langt under oss som vi gjerne vil tro.
Gangsterne har blitt en del av gigøkonomien. Og gigøkonomien er en del av oss. Alt dette burde gi grunn til ettertanke. For hvis vi vil «knekke gjengene», som politikerne så ofte snakker om, bør vi kanskje også overveie hvordan vi selv er med på å skape en økonomi og en kulturell ånd som, snarere enn å motvirke gjenglivet, taler til det.