Dårlige idéer må skrinlegges raskere. Intervju med John List
Av Mari Rege, professor i samfunnsøkonomi og
leder av Synapse Lab, Handelshøgskolen ved UiS
Publisert 19. oktober 2026
Intervjuet er gjort for KÅKÅnomics 2026
Den amerikanske økonomen John List er Kenneth C. Griffin Distinguished Service Professor ved University of Chicago, hvor han også leder Becker Friedman
Stadig innføres nye tiltak i skolen, på arbeidsplassen og i velferdspolitikken. Ofte med stor overbevisning, til tross for et tynt kunnskapsgrunnlag. Om de faktisk virker, vet vi sjelden. Årets internasjonale hovedgjest på KÅKÅnomics går ut i feltet og tester hva som virker, sammen med myndigheter og selskaper som Uber, Walmart og Virgin Atlantic.
John August List
Født 1968
Bosatt i Chicago
Professor i samfunnsøkonomi ved University of Chicago
Leder Becker Friedman
Institute for Economics
Regnes som en pioner innen felteksperimenter i økonomi
Tidligere sjeføkonom i blant annet Uber og Walmart
Økonomisk rådgiver i Det hvite hus 2002–2003
John List, økonomiprofessor ved University of Chicago, er verdens fremste forsker på felt-
eksperimenter i organisasjoner og samfunn. Han tester tiltak ved å trekke lodd om hvem som får dem, på samme måte som legemidler testes ut med behandlings- og kontrollgruppe.
List deltar på en rekke arrangementer gjennom festivaluka, og på festivalens første dag, 21. oktober, innleder han på fagseminaret «Kan vi eksperimentere oss fram til et bedre samfunn?» på Handelshøgskolen UiS. Jeg sendte ham noen spørsmål på forhånd.
— Seminaret heter «Kan vi eksperimentere oss fram til et bedre samfunn?». Hva er svaret ditt?
— Ja, men kanskje ikke helt slik mange tenker. Eksperimenter gir oss ikke et bedre samfunn i seg selv. Det de gir oss, er et redskap for læring: kunnskap om hva som virker, og ikke minst hvorfor det virker. Et samfunn som bruker eksperimenter til å bygge et kunnskapsgrunnlag for politikken, ser på hvert nye tiltak, ja hver eneste beslutning, som en anledning til å lære. Det betyr at vi må forstå både hva som skjer når tiltaket er på plass, og hva som ville skjedd uten det.
Her ligger utfordringen. For vi må kunne se både når ideene våre virker og når de ikke gjør det. Og så må vi offentliggjøre både de gode og de dårlige nyhetene. I stedet for å begrave dårlige nyheter må vi skrinlegge programmer som ikke virker. Det skjer nesten aldri i dag. Jeg tror det viktigste kjennetegnet ved et samfunn som eksperimenterer, ikke er flere suksesser, men at dårlige ideer blir skrinlagt raskere.
— Hvilket av dine eksperimenter har gjort samfunnet bedre?
— Det er et vanskelig spørsmål, omtrent som å be meg velge favorittbarnet mitt. Og med åtte fantastiske barn er det ikke lett! Men la meg gi deg ett fra hver ende av karrieren. I noen av mine tidlige felteksperimenter, som jeg gjennomførte i virkelige markeder, tok jeg for meg årsakene bak samfunnsproblemer, for eksempel hvorfor folk diskriminerer. Jeg fant at mye av det som ser ut som fordommer i markeder, egentlig er økonomisk diskriminering. Selgere gir dårligere tilbud til kunder fra minoriteter, ikke fordi de misliker dem, men rett og slett for å tjene mer penger. Det skillet betyr enormt mye, for de to krever helt ulike mottiltak. Fordommer bekjemper man med sanksjoner. Økonomisk diskriminering bekjemper man med informasjon og anonymitet (altså at kundene vet hva andre betaler, eller at selgeren ikke ser hvem kunden er, journ.anm.).
Et nyere eksempel: Arbeidet vårt med flykapteiner i Virgin Atlantic sparte millioner i drivstoff og nesten 25 000 tonn CO2 i løpet av åtte måneder. Siden har vi tatt ideen videre til andre flyselskaper og til skipsfarten.
— Hvorfor er politikere og ledere så motvillige til å teste ideene sine først?
— Insentivene står på hodet. Tenk på en politiker som skal evaluere et program hun selv har utformet. Hvis programmet virker, får hun lite ære for det – det er tross alt jobben hennes. Hvis det mislykkes, kan det skade karrieren betydelig. Da lønner det seg å være skråsikker, mens kunnskap blir en risiko.
Et eksempel er det forskere kaller et «nullresultat». Det betyr at vi prøvde et program, og at vi ikke fant grunnlag for å si at det virket. I vitenskapen betrakter vi et slikt resultat som informasjon. I visse politiske kretser betraktes det som en skandale. Så lenge vi ser på «vi testet det, og det virket ikke» som nederlag i stedet for læring, vil lederne våre leve i Mark Twains verden: «Alt du trenger her i livet er uvitenhet og selvtillit – da er suksessen sikret.»
— Hva ville vært drømmeeksperimentet ditt i Norge?
— Norge er faktisk et av de få landene i verden der drømmeeksperimentet mitt kunne la seg gjennomføre. Dere har en unik infrastruktur: registerdata som følger hver eneste innbygger gjennom hele livet. Jeg ville gjennomført et nasjonalt felteksperiment om tidlig barndom, der vi trekker lodd om foreldrestøtte og tidlig investering i barn. De viktigste resultatene ville komme av seg selv, bare ved å følge registrene gjennom førti år.
Jeg kan til og med gi deg et bonussvar: Trekk lodd om beskjedne utbytter fra oljefondet til norske husholdninger. Et slikt felteksperiment ville gi kunnskap om hvilken virkning formuesoverføringer har over en generasjon. Da kunne Norge avklare avgjørende spørsmål som vi andre bare kan krangle om i teorien.
— Du har nettopp gitt ut en bok på 700 sider om felteksperiment som lover å hjelpe folk med å unngå feilene du selv har gjort. Hvilken feil kostet deg mest?
— At jeg ventet i tjue år med å behandle skalering av ideer som en vitenskap. Tidlig i karrieren jobbet jeg hardt for å vise at felteksperimenter både er glimrende til å teste teori og glimrende som rettesnor for å endre verden. På det siste punktet var jeg ikke gjennomtenkt nok. Jeg burde ha innsett at spørsmålet «vil dette skalere?» må stilles allerede når eksperimentet utformes, ikke mange år senere. En forsker forandrer ikke verden hvis ideen bare virker i liten skala.
— Hva vil du at folk skal ta med seg fra KÅKÅnomics-seminaret?
— Kausale vaner. Når noen – en politiker, en sjef eller en svoger – forteller dem at noe virker, vil jeg at de av ren refleks skal svare: «Sammenlignet med hva?» Dette ene spørsmålet er hele den eksperimentelle metoden i hverdagsklær. Den kontrafaktiske verden – den der tiltaket ikke ble innført – er veien de færreste går. Men vi må kjenne den veien for å lære hva som virker og hvorfor. Hvis noen hundre mennesker går hjem fra seminaret og blir litt mer irriterende i middagsselskaper fordi de har utviklet kausale vaner, regner jeg seminaret som en stor suksess.
Arrangementer med John List under KÅKÅnomics 2026:
