Av Tina Søreide, professor og korrupsjonsforsker ved NHH
Publisert 19. oktober 2026
Artikkelen er skrevet for KÅKÅnomics 2026
Epstein-saken synliggjorde hvordan mektige interesser, vennskap, og uformelle nettverk kan utfordre kontrollsystemene rundt dem.
Norge er blant verdens minst korrupte land. Samtidig har vi svakheter i systemene som skal håndtere interessekonflikter, påvirkning og andre integritetsproblemer før de blir straffesaker.
I Transparency Internationals korrupsjonsindeks ligger Norge på delt fjerdeplass blant 182 land. Det har vi grunn til å være fornøyd med. Men indeksen sier lite om hvor robuste institusjonene våre er når mektige interesser, vennskap, uformelle nettverk og økonomiske interesser møtes.
Her oppstår et norsk paradoks. OECD har nemlig pekt på betydelige svakheter i håndteringen av interessekonflikter, lobbyvirksomhet og åpenhet i norsk statsforvaltning. Kanskje har vi vært så opptatt av den korrupsjonen som kan straffes, at vi har viet for liten oppmerksomhet til det som skjer før straffeterskelen er passert.
Strafferetten skal ha en høy terskel
Straff krever klar lovhjemmel, skyld og strenge beviskrav. Slik bør det være. Det jeg stiller spørsmål ved, er om denne høye terskelen også har gjort det vanskeligere å reagere på forhold som skaper risiko for korrupsjon, selv når de ikke er straffbare i seg selv.
Det er i området under straffeterskelen at vi gjerne finner slikt som interessekonflikter, gaver, favorisering, uformell påvirkning, svak dokumentasjon og dårlig internkontroll. Ingen av disse forholdene behøver å være strafferettslig korrupsjon. Men de kan svekke integriteten til offentlige beslutninger – som igjen betyr dårligere beslutninger enn vi ellers ville hatt.
I korrupsjonskontrollen bør vi derfor skille mellom tre nivåer – og vi trenger dem alle. Strafferetten avgjør om noen kan holdes strafferettslig ansvarlig og ilegges strenge straffer. Et administrativt integritetsregime skal håndtere habilitet, interessekonflikter, gaver og åpenhet selv om straffeterskelen ikke er nådd. Risikostyring og kontroll skal oppdage sårbarheter og faresignaler enda tidligere.
At en sak ikke ender i straff, er dermed ikke ensbetydende med at alt var i orden. Favorisering og påvirkning foregår uten at påtalemyndighetene kan plassere forholdene over en høy strafferettslig terskel.
Et manglende mellomnivå?
I kontrollarbeid påvirkes atferd ikke bare av hvor streng en mulig straff er; vel så viktig er sannsynligheten for at problematisk atferd blir oppdaget og faktisk får en reaksjon. Hvis en interessekonflikt hverken når korrupsjonsterskelen eller utløser annen kontroll, får vi et håndhevingsmessig tomrom.
Europarådets antikorrupsjonsorgan GRECO er inne på dette poenget. I 2025 viste de til norsk fremgang på flere områder, men understreket at det fortsatt er behov for forutsigbare ikke-strafferettslige reaksjoner ved brudd på etiske regler og integritetsregler, bedre kontroll med økonomiske interesser, og større åpenhet om toppolitikeres kontakt med eksterne aktører.
Det nye EU-direktivet om korrupsjon, som ble vedtatt i vår, peker i samme retning. Norge er ikke uten videre forpliktet til å gjennomføre det, men direktivet viser en interessant retning i europeisk antikorrupsjonspolitikk: mer vekt på forebygging, risikovurdering og samarbeid mellom forebyggende organer og etterforskere. Korrupsjonsrisiko skal håndteres også før vilkårene for straff er oppfylt.
Det vesentlige – slik jeg ser det – er å rette mer oppmerksomhet mot hva som skjer når det dukker opp et rødt flagg: Hvem undersøker? Når eskaleres saken? Og hva skjer dersom forholdet er alvorlig, men ikke kan bevises som straffbar korrupsjon?
Den aktuelle granskingen av kontroll og kultur i utenrikstjenesten aktualiserer og synliggjør disse spørsmålene, men de er relevante for langt mer enn én sak eller én etat.
Et sterkere førstelinjeforsvar?
Jeg har tidligere tatt til orde for at vi kan trenge en antikorrupsjonslov og forvaltningsrettslig kontroll. Det kunne betydd bedre kontroll med habilitet, økonomiske interesser, gaver og lobbykontakt rundt personer med stor offentlig makt, eller krav til virksomheters eget antikorrupsjonsarbeid. Det avgjørende er ikke om vi oppretter enda et organ, men om systemet samlet har klare plikter, gode avdekkingsmekanismer og troverdige reaksjoner.
Et illustrerende eksempel kan være hvitvasking. Der er banker og andre virksomheter gjort til førstelinjeforsvar gjennom risikovurderinger, kontrollsystemer og rapporteringsplikter. Tilsynsmyndigheter har forvaltningsrettslig kontroll- og reaksjonsansvar, mens politi etterforsker mer alvorlige saker hvor det er mistanke om straffbare forhold. Korrupsjon har andre særtrekk, og må reguleres basert på dem, men sammenligningen med hvitvaskingskontrollen viser noe vesentlig: Politiet kan ikke være samfunnets førstelinjeforsvar mot skjult økonomisk kriminalitet.
Slik er det også for korrupsjon: Hvem skal oppdage risikoen før politiet har en straffesak, og hvem skal sørge for at røde flagg faktisk blir fulgt opp? Norge har sterke institusjoner og høy tillit, men de kontrollsystemene vi har vil ikke nødvendigvis fungere hvis det generelt er svak tilbøyelighet til å reagere med mindre man tror at de aktuelle forholdene er over en strafferettslig korrupsjonsterskel.
Den strafferettslige terskelen bør avgjøre når vi straffer. Den bør ikke avgjøre når vi reagerer. ■