KÅKÅ og Bjørn Kvalsvik Nicolaysen inviterer til:

Ex.phil. democratia

– seminarserie om demokratiets historie og fremtid

Hva er demokrati, hvem har vært dets venner og fiender – og hvordan kan det fornyes? 

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen

SEMINARLEDER

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen er professor emeritus i lesevitskap ved Universitetet i Stavanger. Han var professor II frå 2000 til 2002 og professor frå 2002, og var med på oppbygginga av universitetet.

Tidlegare har han vore maître de conférences og lektor ved Université Marc Bloch i Strasbourg, førsteamanuensis i kunst- og kulturforvaltning ved Høgskolen i Stavanger og førsteamanuensis i praktisk pedagogikk ved Universitetet i Bergen. Han har òg vore dagleg leiar for Senter for europeiske kulturstudier ved UiB og førsteamanuensis II i medievitskap.

Nicolaysen er fast skribent i vekeavisa Dag og Tid og ein aktiv deltakar i samfunnsdebatten.

Behovet for å forstå demokratiets historie og framtid er stort. Hvem har vært demokratiets venner og fiender gjennom historien – og hvem er de i dag? Og ikke minst: Hvordan kan demokratiet fornyes og demokratiseres?

Den geopolitiske verdensordenen preges i økende grad av autoritære strømninger, teknologiske omveltninger og svekket tillit til det representative demokratiet. Samtidig strever politikken med å møte vår tids store utfordringer, fra økokrise til mangel på nye, samlende fellesskapsprosjekter.

KÅKÅ – Huset for undring, uenighet og demokratisk innovasjon inviterer derfor til en seminarserie om demokratiets historie og framtid. Serien består av 16 seminarer: fem høsten 2026 og elleve våren 2027.

Seminarene finner sted på KÅKÅ Husets intimscene på Breitorget og ledes av Bjørn Kvalsvik Nicolaysen. Hver gang møter vi også en anerkjent tenker eller ekspert på kveldens tema. Seminarene varer i halvannen time, tirsdager kl. 18.00–19.30, med foredrag, samtale og god tid til spørsmål og diskusjon med publikum.

Vil du forstå hva demokratiet har vært, hvor det kommer fra og hvilke forandringer det har gjennomgått? Bli med på demokrati-dugnad i Stavanger – og kanskje bli en litt mer opplyst demokratiagent anno 2026–27.

Det er mulig å kjøpe enkeltbilletter og seminarpass til hele serien.

Meld deg på!

Jan Inge Reilstad, kunstnerisk leder, KÅKÅ Huset
Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor emeritus, UiS

Datoer og gjester:

Meir om impulsane og historia til demokratiet –

Forvitringa av demokratiske ordningar kan observerast i mange land, også i statar vi aldri ville trudd det om. Dette gir skjerpa merksemd kring vår eiga statsforvaltning, noko vi ikkje minst har røynt på bakgrunn av diskusjoner om maktfordelingsprinsippet og om det eigentleg står så sterkt vi har trudd Norge. Vi har jo òg sett korleis dette prinsippet og institusjonar avhengige av det, støtt rekna som grunnsolide vern for demokratiet, dei siste par åra urovekkjande raskt har svikta i USA, ein partnar i fred og ufred som vi alltid har hatt tillit til.

 

Og det er tilliten demokratisk politikk byggjer på; at lover og reglar gjeld, at institusjonar utfører dei oppgåver vi ventar dei skal ta seg av, at vi kan lite på løfte og ordningar med mindre kriser og uventa hendingar oppstår. Vi legg no merke til korleis krisestemningar kan utnyttast til dramatiske endringar, og korleis politiske avgjerder ikkje med naudsyn lenger fylgjer grunnleggjande prinsipp i konstitusjonar og lovverk eller for den del sedvane og forventningar til mellomfolkeleg eller mellommenneskeleg samvære.

 

Diverre har vi hatt ein tendens til å gløyme at demokratiets liv på jord alltid har vore relativt kortvarig, sjølv om det har gjeve opphav til tradisjonar, filosofiske retningar, tenkjemåtar og praksisar som jamt har dukka oppigjen og utfordra despotar og urettvise.

 

Det eigentlege athenske bystatsdemkratiet varte i om lag tre generasjonar, sjølv om ein kan rekne at grunnordningane eksisterte i eitpar hundreår; den romerske republikken forstrakk seg i erobringsiver, fekk økonomiske vanskar som skapte konfliktar og maktbrynde og gjekk over til despoti; trekk i den katolske kyrkjas styringsprinsipp kom til å gje lange impulsar til nytenking om deltaking, men vart undertrykt; renessansens gjenoppvekking av felles prinsipp for deltaking og kunnskapstileigning i visse statar gav sidan impulsar til opplysningstidas vekt på menneskerettar.

 

Det borgarlege demokratiet (altså for alle borgarar i ein stat) har vi levd med i jamt forbetra versjonar i vel 200 år, men det har vore avbrote av krigar og dels borgarkrigar fleire stader. Og overnasjonale ordningar for meir og mindre jamstelt deltaking av nasjonar i felles strev, har nådd vidast etter 2. verdskrigen, men trugar no med å løyse seg opp.

 

Det er såleis på tide å tenkje grundig igjennom impulsane og historia til demokratiet, kva for hindringar som har vore i vegen for å realisere det, kva for krefter som har kjempa imot og som no kjempar imot demokratiske ordningar, og kva vi treng å utruste oss med av kunnskap, dugleikar, innstillingar og ikkje minst, fellestiltak for å kunne halde fast på evna til deltaking i lokale, nasjonale og internasjonale demokratiske ordningar.

Neste
Neste

KÅKÅnomics podkast