Veien til sirkulærsamfunnet er brolagt med britisk krigsøkonomi
Ulrike Herrmann, redaktør og økonomijournalist i tyske ”taz”.
Intervjuet av Kristoffer Hatteland Endresen, prosjektleder i KÅKÅ
Intervjuet er skrevet for KÅKÅnomics festivalavis 2025
Ulrike Herrmann regnes som en av Tysklands mest innflytelsesrike økonomiske tenkere.
Kapitalismens kollaps er uunngåelig – og nærere forestående enn noen liker å forestille seg, mener Ulrike Herrmann. Velkommen til overlevelsesøkonomien.
Akkurat da noen av oss trodde den store klimaalarmismens tid var forbi. Da vi hadde funnet en paradoksal ro i de mer håndgripelige geopolitiske krisene som preger vår tid. Akkurat da skulle den tyske redaktøren og økonomijournalisten Ulrike Herrmann komme med boken Das Ende des Kapitalismus (Kapitalismens ende) og gjeninstallere alarmen i sinnene våre.
Alarmsignalet til Herrmann er imidlertid ikke av det gammeldagse og bråkete slaget – det vi gjerne forbinder med aktivister som Extinction Rebellion og Greta Thunberg. Nei, Herrmanns alarm er tysk – stram og konsis. Som en hundefløyte skjærer hun gjennom støyen og treffer ørene til de dormende klimanevrotikerne blant oss.
– Klimakrisen står ikke øverst på nyhetsagendaen nå. Men den forsvinner ikke av den grunn, sier Herrmann på skjerm fra Tyskland, og fortsetter:
– Nå viser data fra virkeligheten at utviklingen er mer dramatisk enn de mest pessimistiske modellene har klart å spå. Krisen vil vende tilbake i folks bevissthet – det er bare et spørsmål om måneder eller få år, sier Herrmann nøkternt og tilforlatelig på skjerm fra boligen sin utenfor Hamburg.
Hvorfor teknologien ikke vil redde oss. Agenda til Herrmann er ikke å fortelle oss hvor ille det vil bli. Det har andre gjort før henne. Herrmanns målsetning er å finne en trygg vei ut – med økonomien i behold. Men for å få til det, må hun først avlive ideen om grønn vekst, én gang for alle.
– Kapitalismen vil kollapse, det er bare et spørsmål om tid. Amazonas kan være død om 20 år, det er jeg overbevist om. Når naturen kollapser, er det ikke mulig å opprettholde et kapitalistisk system basert på naturressurser. Hvis noen innbiller seg noe annet, forstår de hverken hvordan naturen eller økonomien fungerer.
– Andre har spådd kapitalismens ende lenge før deg, uten at noe har skjedd. Du fremstår veldig sikker?
– Marx og andre så dette som noe som kanskje ville skje en gang i framtiden. Men klimakrisen akselererer så raskt nå at jeg, selv om jeg er 61 år, trolig vil oppleve store økosystemkollapser i min levetid. Vi trenger all den teknologien vi har, men det er veldig viktig å forstå at krisen er her nå, det er ikke lenger en problemstilling som ligger foran oss. Vi må være klimanøytrale i 2040 – det er om 15 år. Teknologien vi har til rådighet er ikke i nærheten av å nå dette målet og samtidig opprettholde en vekstdrevet økonomi. Det er ren logikk, sier hun.
Nedvekst-bevegelsens naivitet. Herrmann er ikke bare frustrert over det hun kaller «illusjonen om grønn vekst». Hun har også et problem med nedvekst-bevegelsen, som hun dypest sett sympatiserer med. Hun mener de er flinke til å beskrive hvordan et sirkulærsamfunn kan se ut. Men ifølge Herrmann, gjør de en alvorlig feil når de tror at visjonen deres om en sirkulær økonomi også beskriver en overgang til denne samfunnsformen.
– De bruker ordet «omstilling» både om målet og om metoden. Men dette er ikke det samme. Jeg har forsøkt å si det til dem, men de forstår det simpelthen ikke. De tror vekst er et ideologisk begrep, men vekst er en strukturell nødvendighet i kapitalismen. Uten vekst kollapser systemet – banker går konkurs, aksjemarkedet bryter sammen, pensjoner forsvinner. Nedvekst-bevegelsen har aldri klart å forklare hvordan man skal nå fram til en sirkulær økonomi uten å utløse en enorm krise med millioner av arbeidsledige. Det var her jeg ville finne en løsning.
Krigsøkonomi mot naturen. Herrmann, som også har studert historie og filosofi, fant løsningen sin i Storbritannia – i den britiske krigsøkonomien fra annen verdenskrig.
– Den britiske økonomien under andre verdenskrig er interessant fordi den måtte redusere sivilt forbruk for å frigjøre kapasitet til krigsproduksjon. Vi kan lære av hvordan de klarte å planlegge og rasjonere uten at samfunnet kollapset. Rasjoneringen ble faktisk akseptert fordi den ble rettferdig. De fattige visste at uten rasjonering, ville de rike fått alt. Jeg mener en lignende kombinasjon av planlegging og rettferdig fordeling vil bli uunngåelig også for oss. Kapitalismen vil bryte sammen uansett. Vi kan velge om det skal skje kaotisk eller kontrollert.
– En kollektiv aksept for en slik omstilling, er kanskje mulig i krig, hvor nasjonal patriotisme binder folk sammen mot en håndgripelig ytre fiende. Men det du beskriver her, er koordinert samhandling på global skala – mot naturen?
– Ja, det er den politiske forskjellen. Hitler var en person, klimakrisen er en struktur. Men det finnes en økonomisk parallell: I krig bruker man enorme ressurser på å gjenvinne noe man før hadde gratis – fred. Nå må vi bruke enorme ressurser på å gjenvinne noe annet vi hadde gratis – et levelig klima.
– Vi står overfor et nytt, høyrepopulistisk hegemoni i Vesten. Det harmonerer opplagt ikke med planøkonomi av dette slaget?
– Jeg har levert en analyse. Oppgaven min er ikke å finne ut av hvordan vi forener majoriteter rundt et politisk prosjekt. Mange – særlig på høyresiden – benekter virkeligheten, men jeg var nylig på landsbygda i Øst-Tyskland, hvor jeg traff høyreorienterte velgere som var dypt bekymret. De opplever tørke på tørke, og at grunnvannet er borte. De er frustrerte på De grønne, samtidig som de ser problemet med egne øyne. Vi er allerede i en situasjon der tørke kan ramme USA, Europa og Russland samtidig. Da vil kornhøsten svikte globalt. Rasjonering vil bli nødvendig – og folk vil faktisk kreve det.
Party like it’s 1978. Herrmann kaller systemet som skal ta oss inn i et fremtidig sirkulærsamfunn for overlevelsesøkonomien. Ifølge Herrmann, vil den oppleves mindre dramatisk enn den høres ut.
– Om økonomien må halveres, ville vi fortsatt være like rike som Vest-Tyskland i 1978. Det var et godt samfunn – med helsevesen, universiteter og velferd. Vi ville ikke leve i nød, bare mer nøkternt. Ingen trenger mer enn 50 kvadratmeter bolig per person. Privatbilen måtte vike for kollektivtrafikk. Det handler ikke om fattigdom, men om effektiv ressursbruk.
– Opplever du at personer som har mye investert i dagens system, ønsker å lytte til deg?
– Ja. For første gang blir jeg invitert av banker, bilselskaper, ingeniører og eiendomsutviklere. Dette forteller meg at bevisstheten er mye større enn man skulle tro. De fleste forstår at teknologien alene ikke vil redde oss.
– Tror du vi vil klare å oppnå sirkulærsamfunnet, og er du håpefull med tanke på hvordan det hele vil ende?
– Intellektuelt er jeg pessimist, men følelsesmessig er jeg optimist. Jeg ser dataene og vet at vi styrer mot katastrofe. Men følelsesmessig klarer jeg ikke å være trist hele tiden. Kanskje er det slik mennesket er konstruert – vi vet at vi skal dø, men vi lever videre likevel.
