Nyliberalismen er død. Hva får vi i stedet?
Av Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant for Rødt, journalist og forfatter
Artikkelen ble først publisert i KÅKÅnomics festivalavis 13. oktober 2023
“Krisen består nettopp i det faktum at det gamle dør og det nye ikke kan fødes: I dette interregnumet oppstår de mest forskjelligartede sykelige fenomener.”
Ordene tilhører den italienske marxisten Antonio Gramsci, og er skrevet i en av Mussolinis fengselsceller. Gramsci levde i de kaotiske årene vi bare har kalt «mellomkrigstida», en tid preget av økonomisk krise og sosial uro. En stadig voksende og mer selvbevisst arbeiderklasse lot seg ikke lenger avspise med smulene fra kapitalistenes bord. Med krakket på Wall Street i 1929 spilte den økonomiske liberalismen fallitt, med det resultat at millioner av mennesker over hele verden ble kastet ut i fattigdom og dyp nød.
Hvilken vei skulle man følge ut av elendigheten? Fra høyre fristet fascister som Mussolini og Hitler med løfter om nasjonal storhet og etnisk rensing. Fra venstre mobiliserte arbeiderbevegelsen mot kapitalismen med løfter om et klasseløst samfunn. I midten sto rådville liberalere som ikke ante hvem de skulle støtte. I land som Norge falt høyresida til slutt ned på demokratiets side. I Tyskland ble det omvendt. Lenger øst, i Sovjetunionen, utviklet venstresida gjennom mellomkrigstida sitt eget redselsfulle diktatur. Til slutt ble utfallet en krig blodigere og mer grusom enn vi noensinne har sett verken før eller etter.
I dag lever vi i en lignende tid. Nyliberalismen, det økonomiske dogmet som har dominert verden siden slutten av 1980–årene, har spilt fullstendig fallitt. Flere tiår med økende ulikhet har brakt nøden tilbake til den rike delen av verden. Finanskrisa i 2008 utløste en vedvarende nedgangstid som verken Europa eller USA har reist seg fra.
Etter økonomiske kriser følger alltid sosial uro. 100 år etter at Mussolini marsjerte mot Roma heter statsministeren i Italia Giorgia Meloni. Hun har sin bakgrunn fra en nyfascistisk bevegelse. I USA er høyresida redusert til en personkult rundt Donald Trump, en presidentkandidat som mangler selv den mest grunnleggende respekt for demokratiets spilleregler. Flere av EUs medlemsstater har for lengst blitt såkalt illiberale demokratier, i Ungarn er jødene nok en gang utpekt til syndebukker.
I mørke stunder er det lett å bli nostalgisk. Mange sentrumsliberale har konstruert seg en imaginær gullalder i 90-årene, da verden angivelig bare ble friere og mer åpen for hver dag som gikk. I denne blåøyde gullalderfantasien framstilles den nyliberale verdensorden som en fredfull tid, uten krig eller klassemotsetninger. Glemt er de grunnleggende urettferdighetene som gjorde at vredens druer fikk vokse seg feite gjennom hele denne epoken.
Vil vi like det som kommer etter nyliberalismen? Det vet jeg ikke. Men det er uansett for seint å redde den nyliberale orden. Den er allerede brutt sammen. Som i mellomkrigstida går det flere veier ut av denne krisa. Forhåpentligvis slår vi inn på en vei mot mer demokrati og økt sosial likhet, slik vi også gjorde i Norge i 1930-årene. Den gamle verden er død, men det er opp til oss hva slags ny verden som vil bli født. ∎
