89-erne: tidsånden som forsvant
Av Torbjørn Røe Isaksen
Forfatter og samfunnsredaktør E24, tidligere statsråd
Innlegget er et redigert utdrag av boken Ingen tror på nåtiden (Kagge forlag, 2023)
Artikkelen ble først publisert i KÅKÅnomics festivalavis 13. oktober 2023
Fortsatt er det mange som lurer på når vi kommer tilbake til normalen etter pandemi, krig, energikrise og økonomiske problemer. Svaret er: aldri. Det finnes ingen vei tilbake til verden før Russlands invasjon av Ukraina. Det finnes ingen fremtid hvor Kina ikke vil ønske seg en plass i solen. Det finnes ikke noe alternativ hvor økonomien blir som i perioden før den store finanskrisen. De neste tre tiårene vil bli grunnleggende annerledes enn de tre tiårene vi har bak oss.
Jeg var en 89-er, som vokste opp i solskinnet som spredte seg i Europa og verden etter Berlinmurens fall, i et av de mest optimistiske tiårene vi har hatt. Den kalde krigen var over, Sovjetunionen og kommunismen hadde falt, verden var fri, åpen og full av uendelige muligheter.
Jeg bruker begreper 89-er om generasjonen som ble formet av Berlinmurens fall og slutten på Den kalde krigen. Slik jeg bruker begrepet er det egentlig ikke en generasjon i bokstavelig forstand. En politiker som Tony Blair er en viktig politisk 89-er, men han er født i 1953. Det er snarere en beskrivelse av en type tidsånd, et sett med ideer og antagelser som er formet av en bestemt historisk begivenhet – Berlinmurens fall – men så kommer til uttrykk gjennom det vi litt marxistisk kan kalle «tidens rådende tanker». Slik sett ligner 89-erne på det fenomenet vi kaller sekstiåtterne.
89-ernes filosofi var liberal, individualistisk, optimistisk og bygget på en bestemt idé om universell fornuft. Politisk var det en sammensmeltning av frigjøringsbudskapet fra 60-tallet og den økonomiske liberaliseringen som vant frem på 80-tallet. Individet skulle slippe løs fra både gamle fordommer og den utdaterte styringsstaten – og fra kunstige landegrenser og snevre nasjonale rammer.
Dermed ble 89-ernes filosofi en liberal utviklingsoptimisme med enorm tro på fremskritt, frihet og mulighetene som lå i horisonten. Disse ideene hadde en sentral plass i vestlig politikk i tre tiår, gjennom det jeg kaller det lange 90-tallet.
Da Vladimir Putins soldater invaderte Ukraina, skjedde det noe. Den liberale utviklingsoptimismen døde den dagen. Glansen fra 89-ernes store seier og Berlinmurens fall forsvant fullstendig.
89-eren var optimist fordi han ikke kunne tro at vi ville være i stand til å begå de samme feilene om igjen. Det ville ødelegge selve forestillingen om at fremskritt kan oppnås og vinnes for godt. Da ville ethvert fremskritt bare være midlertidig, en slags pustepause før mørket igjen truet med å innhente oss. Snarere enn det var situasjonen en ny normaltilstand. Verden var fundamentalt endret. Derfor kunne vi se lyst på fremtiden.
Historisk determinisme er den idé at utviklingen med nødvendighet beveger seg mot et bestemt mål. Vi finner denne tankegangen hos den tyske filosofen Hegel, som mente at historien utvikler seg gjennom å komme stadig nærmere en type universell fornuft. Eller hos Karl Marx, kommunismens far. Han hevdet kapitalismen måtte kollapse og erstattes av sosialismen. Eller i Francis Fukuyamas tese om historiens slutt. Den liberale utviklingsoptimismen blir en variant av historisk determinisme, selv om knapt noen liberaler eller 89-er vil innrømme det selv.
Tidsånden fra det lange 90-tallet var først og fremst en voldsom tro på fremskrittet. Verden går fremover slik tiden går fremover. Det kan komme tilbakeslag, men i selve ordet ligger noe avslørende: Det betyr at vi går tilbake til noe vi egentlig har forlatt; vi gjenoppliver noe som var dødt og ferdig. Underforstått: Hvis vi får has på det denne gangen, kan vi i hvert fall regne med at det er dødt og ferdig.
Skrekkelige ting kunne skje i 89-ernes verden. Det vi overhodet ikke kunne se for oss, var at det skrekkelige kunne komme, ikke som et gufs fra fortiden, men fordi verden beveget seg fremover. «Fremover» er strengt tatt ikke noen normativ beskrivelse. Det betyr bare at tiden går. Problemene skyldes ikke at noe fra fortiden dukker opp igjen eller nekter å dø, men at det alltid har vært der. Det er like mye en del av nåtiden som alle fremskritt, all opplysning og alle vitenskapelige innsikter. ∎
