Av Kjetil Ansgar Jakobsen, professor ved Nord Universitet

Publisert 14. oktober 2025

Artikkelen er skrevet for KÅKÅnomics festivalavis 2025

Om bare to tiår vil nordmennenes internasjonale eierskap kunne være mer verdt enn statsbudsjettene til alle verdens land – sammenlagt.

Realverdien av det norske oljefondet dobler seg omtrent hvert sjuende år. I 2004 var oljefondet omtrent like stort som det svenske statsbudsjettet. I 2011 var det fire ganger større, i 2018 åtte og i 2025 tilsvarte oljefondet femten svenske statsbudsjetter. Med denne takten kan fondet tilsvare 30 svenske statsbudsjetter i 2032, 60 i 2039 og 120 i 2046. Hva betyr det for oss at vårt internasjonale eierskap om et par tiår kan være mer verdt enn den samlede verdien til alle verdens statsbudsjett?

Fullt så sterkt kommer fondet neppe til å vokse, for de norske olje- og gassinntektene vil avta, det tilsier prognosene fra Finansdepartementet og andre. Samtidig må det sies at spådommen om snarlig avtakende oljeinntekter har vært der helt siden oljefondet ble etablert, og har tjent som begrunnelse for det. Prognosene har ikke slått til, ja olje- og gassinntektene har aldri vært høyere enn nå. Teknologisk utvikling forlenger feltenes levetid, samtidig som næringen har stor politisk innflytelse, og hele tiden arbeider for å få i gang mer leting etter olje og gass og starte opp ny produksjon.

Dessuten tyder mye på at vi står foran urolige tider, og da øker petroleumsinntektene erfaringsmessig. De norske petroleumsinntektene kan komme til å forbli høye i flere tiår framover. Slik handlingsregelen er definert, og så store som verdiene i fondet allerede er, vil fondet uansett fortsette å vokse, selv om det kommer færre friske penger inn. Norge styrer altså mot å bli en finansiell supermakt.

Vi kan ikke lenger overse den politiske risikoen dette medfører. Det viser den pågående striden om oljefondets investeringer i Israel med all tydelighet. Netanyahus Israel har det siste året gått fra folkerettsbrudd til folkemord. For mange – meg selv inkludert – oppleves det nå som en moralsk nødvendighet å avslutte den nor ske statens investeringer i Israel. Den sikkerhetspolitiske risikoen ved å svarteliste Israel vil imidlertid være høy, gitt Norges sikkerhetspolitiske avhengighet av USA. Oljefondet er en viktig aktør i USAs økonomiske liv, og reaksjonene fra Trump-regimet blir trolig voldsomme. Dilemmaet har ingen god løsning, og det vil bli flere slike dilemmaer etter som fondet blir mektigere.

Internasjonalt hatobjekt.

Jo større oljefondet blir, jo større risiko er det for at det blir et internasjonalt hatobjekt, med negative konsekvenser for norsk sikkerhet. Husk at oljefondets verdier består av det som for andre land er utenlandsk eierskap. Slikt eierskap er noen ganger ønsket og hilses velkommen, men har sjelden vært populært over tid, se bare på hvordan motstand mot utenlandsk eierskap er kronargument i den norske formueskatt-debatten. Konfiskasjon av utenlandsk eierskap har vært vanlig. Da USA gikk inn i første verdenskrig, tok amerikanske myndigheter beslag i skipene som norske redere hadde under konstruksjon på amerikanske verft. Alle utenlandske investeringer i Tsar-Russland gikk tapt med bolsjevik-re volusjonen, og det til tross for at vestmak tene Storbritannia, Frankrike og USA invaderte Russland etter første verdens krig, i et forsøk på å styrte bolsjevikene og redde investeringene. I 1953 styrtet USA og Storbritannia Irans demokratisk valgte regjering, for å hindre nasjonalisering av oljeindustrien. Iranerne er fortsatt bitre over at amerikanerne satte sjahens politistat til å passe på oljeaksjene.

Hvis fondet vokser videre i tilnærmet samme takt som nå, vil lille Norge – kloden rundt – kunne bli innbegrepet av «uten landsk kapital» og «utenlandsk eierskap». Det er en rolle som historisk sett ofte har vakt motstand og ført til voldelig reaksjon og krig.

For å si det i økonomifaglige termer: «Statens pensjonsfond utland» har nådd et omfang der den samfunnsøkonomiske grensenytten ved ytterligere vekst går mot null, mens grensekostnaden i form av geopolitisk risiko tiltar faretruende. Det er en styrke både for dagens og framtidens velferdsstat å ha et stort oljefond, men for det norske samfunnet, gir det liten tilleggsnytte å ha en hval av et fond med avkastning som er for høy til at norsk økonomi kan absorbere den. Samtidig kan det være farlig for et lite og militært ubetydelig land å eie alt for mye av andre lands rikdommer.

Alternative veivalg.

Oljefondet og handlingsregelen har tjent Norge godt i mer enn 25 år, men når verden der ute endrer seg så raskt og dramatisk som nå, kan det være grunn til å se oss rundt og justere kursen før oljefondet vokser oss over hodet. Er det på tide å si at nok er nok, og at oljefondet heretter ikke bør vokse noe særlig?

Det vil i så fall få konsekvenser for oljenæringen. Det er neppe meningsfullt å sette klimahensynene til side til fordel for petroleumsinntekter som landet ikke kan gjøre bruk av.

Man bør også spørre seg om handlingsregelen kan endres og om det finnes alternativer til den? Det er risikabelt å myke opp handlingsregelen for å dempe fondets vekst. Prinsippet om at bare oljefondets avkastning kan brukes, har gjort at oljerikdommene er blitt ført gradvis inn i norsk økonomi, uten å skape inflasjon og uten at annen produktiv virksomhet er blitt for skadelidende. Uten slike begrensninger, er sjansen til stede for at politikerne lar seg lokke av velgernes og interesseorganisasjonenes sirenesang, til å styre økonomien på grunn med overdreven pengebruk til gode formål. Imidlertid er det også farefullt å seile videre på dagens kurs, derfor er det grunn til å diskutere alternative veivalg.

Arrangementer med Kjetil A. Jakobsen på KÅKÅnomics