Av Assaf Gavron, israelsk forfatter og kommentator
Publisert 19. oktober 2026
Artikkelen er skrevet for KÅKÅnomics 2026
For andre år på rad kommer Israel på andre plass i Eurovision Song Contest 2026. Foto: AP/Martin Meissner
En gang i året, under Eurovision Song Contest, blir israelere lidenskapelig europeiske. Vi studerer oddsen, krangler om kostymer og behandler hvert rop om «douze points» som en anerkjennelse ikke bare av sangen vår, men av landet vårt. Regjeringen deler begeistringen: en New York Times-undersøkelse fant at den har brukt store summer på å oppmuntre TV-seere til å stemme på Israel.
I fotball er vi også offisielt europeiske. Landslaget vårt konkurrerer i europeiske kvalifiseringsturneringer, mens klubbene våre deltar i Champions League og Europa League. Dessverre er vi ikke særlig gode. Jeg er selv Arsenal-fan og er lite interessert i israelsk klubbfotball, men israelere ønsker desperat at lagene våre skal lykkes i Europa.
Israels absurde «språk»
Israel befinner seg i et krysningspunkt mellom Europa, Asia og Afrika. Landet ønsker seg Europas godkjenning: å konkurrere på Europas scener, spille i deres konkurranser, handle i hennes markeder og bli anerkjent som en del av det demokratiske Vesten. Likevel, når europeiske regjeringer kritiserer Israels oppførsel i Gaza eller den voksende okkupasjonen av Vestbredden, blir denne lengselen raskt til harme. Europa blir oppfattet nedlatende, fiendtlig eller rett og slett antisemittisk. Israel ønsker Europas applaus, men ikke dets dom.
Nylig utviste Israel spanske og nederlandske representanter fra Det internasjonale koordineringssenteret for Gaza i Kiryat Gat, og truet med lignende tiltak mot britiske representanter. Dette var gjengjeldelse for europeisk kritikk og tiltak mot bosetningene. Israels utenriksminister kunngjorde at land som handlet mot Israels vilje ikke ville ha noe fotfeste i regionen. Gesten var absurd: for å gjengjelde europeisk kritikk utestengte Israel europeiske representanter fra det forumet som nettopp var ment å koordinere internasjonale tiltak for å stabilisere og gjenoppbygge Gaza – et resultat som åpenbart er i Israels egen interesse.
Responsen fikk heller ikke med seg substansen i kritikken. Utvidelse av bosetninger – spesielt E1-prosjektet mellom Jerusalem og Ma’ale Adumim – truer den territoriale kontinuiteten som kreves for en fremtidig palestinsk stat. Europeiske regjeringer har sakte og inkonsekvent beveget seg fra bekymringserklæringer til restriksjoner på handel med bosetninger. Storbritannia, Frankrike og Canada har forpliktet seg til nasjonale tiltak; flere medlemmer av EU støtter bare tiltak hvis de vedtas kollektivt. Europa er fortsatt splittet og nølende. Men retningen er klar.
Den viktigste distinksjonen
Den britiske utenriksministeren Ed Milibands nylige parlamentstale uttrykte denne posisjonen med uvanlig moralsk klarhet. Som en stolt britisk jøde forsvarte han Israels eksistens, fordømte Hamas og anerkjente den skremmende økningen i antisemittisme. Deretter erklærte han okkupasjonen ulovlig og kunngjorde tiltak mot bosetninger. Som sønn av to britiske jøder ble jeg spesielt rørt av hans skille mellom Israel og dets regjering: «Vi argumenterer ikke med Israels folk ... Vi argumenterer mot regjeringens oppførsel.» Å holde jøder ansvarlige for regjeringens handlinger, la han til, er antisemittisme. Å kritisere disse handlingene er det ikke.
Denne distinksjonen er antagelig helt avgjørende for Europas fremtidige forhold til Israel. Europa må motsette seg antisemittisme og forsøk på å utslette Israel, samtidig som de nekter å la anklager om antisemittisme stilne helt legitim kritikk. Gaza kan neppe igjen styres av Hamas, men det kan heller ikke forbli under israelsk militær kontroll på ubestemt tid. På Vestbredden vil fortsatt bosetning, fordrivelse og snikende annektering til slutt gjøre separasjon – og dermed både palestinsk frihet og Israels demokratiske fremtid – umulig.
Israel kan ikke forvente dypere kulturell og økonomisk integrasjon med Europa samtidig som de avviser lovene og verdiene som denne integrasjonen er basert på. Vi kan ikke kreve Europas stemmer lørdag kveld og avfeie dets prinsipper mandag morgen. Tilhørighet er ikke bare å bli invitert opp på scenen. Det betyr også å akseptere at de andre medlemmene av klubben kan bedømme hva vi gjør – og at de noen ganger kan ha rett.