Av Hilde Sandvik, programleder Norsken, svensken og dansken

Artikkelen er skrevet for KÅKÅnomics festivalavis 2025

Drapet på Charlie Kirk viser hvordan en kristen vekkelse i USA har fått politisk kraft, og hvordan denne kraften nå kaster lange skygger også over Norden.

Da meldingen kom om at Charlie Kirk var skutt, ble jeg først rasende, så urolig. Hvem var drapsmannen? Hvem var det som så nådeløst rettet geværet mot Kirk og samtidig åpnet slusene for det man visste måtte komme: sorg, sinne, og en ny bølge av vekkelse? Rasende som alltid når noen blir drept for meningene sine. For den dagen ordene stilner, er det bare våpnene igjen. Kulen er det ordløses hevn.

Men raseriet gled raskt over i uro. For hva slags fortelling skulle fortelles nå? Hvilket språk ville denne volden vekke til live?

Charlie Kirk var én av mange stemmer på den amerikanske kristne høyresiden som de siste årene har gjort meg mørkredd, ikke fordi de tror, men fordi troen igjen er i ferd med å bli et maktspråk, også i vår del av verden. Så da NRK i vår ba meg lage Sommer i P2 om mitt forhold til religion, sa jeg ja nettopp fordi denne utviklingen uroet meg. Jeg vokste opp med vekkelsesmøter og hadde troen tett på kroppen. Jeg skrev: «I dag kjenner jeg det samme gufset når jeg hører amerikanske predikanter si at empati er synd, at Gud har utvalgt Donald Trump, eller at vi lever i endetiden. Og jeg ser hvordan sekulære, godt utdannede mennesker vifter det bort som kuriositeter. Som om de ikke vet hva religion kan gjøre når den kobles til politisk makt. Heller ikke når religionen står og banker på dørene til det sekulære Norden.»

Etter programmet og Aftenposten-kronikken som fulgte om «det frelste blikket», merket jeg at temaet traff en øm tå. Mange skrev: «Takk for at du setter ord på dette.» Andre: «Du dømmer!» Det viste meg at dette ikke handler om for eller mot tro, men om hvordan vi ser og hvordan vi blir sett.

Når blikket frelser.

Jeg ville beskrive maktblikket når noen ser på deg som et prosjekt, noe som må fikses, reddes, eller ledes inn på rett vei. Det er et blikk som ikke spør, men vet. Som kjenner sannheten på forhånd, og ser på deg gjennom det filteret. For det frelste blikket er ikke nødvendigvis troende. Det kan like gjerne være ideologisk. Det er blikket som eier sannheten, som vet bedre enn deg, og som derfor også mener å ha retten til å styre. Og de siste årene har slike sannhetsblikk igjen fått makt – i Ungarn, Polen, Italia og USA. Der religion tidligere ble holdt adskilt fra staten, ser vi nå politikere som bruker Gud som moralsk argument, og som tegner verden i svart og hvitt.

Kirk-drapet viste hvor farlig denne sammenblandingen er. I sorgen ble han løftet frem som martyr, symbolet på en kamp som måtte vinnes. Slik fikk volden et religiøst ekko: Minnestunden var både gudstjeneste og politisk folkemøte, der enken Erika Kirk talte om tilgivelse, og president Donald Trump om hevn. Det var som om Det gamle testamentet var i ferd med å overta for Det nye mens verden så på.

Etter Kirks død snakker også flere kristne i vår del av verden om ny vekkelse som henter språk og inspirasjon fra de samme kretsene som har gjort kristennasjonalismen til et politisk prosjekt i USA. Pinsepastor Daniel Sæbjørnsen kalte Kirk for «en troshelt» og «martyr for sannhet», mens Kristelig Folkepartis Joel Ystebø beskrev ham som en inspirasjon – en modig, verdibasert debattant og forsvarer av klassisk konservative verdier. Mens andre ser på ham som en politisk ideolog.

Uenigheten om Kirk er talende, for den handler ikke bare om ham, men om hvordan man ser hele utviklingen i Vesten: enten som et sammenbrudd av tro og moral, eller som et tegn på at troen endelig våkner og tar plass. For noen er Kirk en advarsel. For andre et forbilde. Og mellom de to posisjonene finnes det knapt språk igjen som kan bygge bro. Kanskje springer denne kløften ut av en lengsel som finnes i oss alle. For når det moderne mennesket mister troen på fellesskapet, vender mange seg mot det som lover klarhet.

Lengsel og mørke.

Det er lett å forstå trangen til å strekke seg mot Gud når verden kjennes kaotisk. Når fellesskapene rakner, lengter vi etter mening. Men det som nå vokser frem i deler av den kristne bevegelsen, har noe annet og mørkere i seg. Det er ikke en lengsel etter Gud, men etter orden. Som flere postliberale tenkere uttrykker det: «De sterke gudene er tilbake» – gudene for identitet, nasjon og autoritet.

Slik blir Gud gjort til redskap for mennesker som vil styre andre.

Tro forstås ikke lenger som tillit, men som et verktøy for å manifestere Guds vilje i eget liv , med et språk som henter sin kraft fra amerikanske megakirker og forkynnere som Paula White, Trumps åndelige rådgiver. Hos henne blir troen en form for åndelig selvhevdelse: man taler seier, erklærer gjennombrudd, manifesterer virkelighet.

Det er ikke lenger «La din vilje skje», men la vår vilje skje – i Guds navn.

Her ligger faren: i maktbegjæret som kler seg i fromme ord, i overbevisningen om at samfunnet må reddes med tvang. Derfor må denne utviklingen tas på alvor. For når religion igjen blir politikkens språk, kan selv den mildeste bønn forvandles til et kamprop.

Arrangementer med Hilde Sandvik på KÅKÅnomics