Dan Ariely, forfatter og professor i adferdsøkonomi ved Duke University
Intervjuet av Ola Kvaløy, professor og dekan ved Handelshøgskolen Universitetet i Stavanger

Artikkelen er skrevet for KÅKÅnomics festivalavis 2025

Dan Ariely ble i 2021 beskyldt for å være arkitekten bak COVID-pandemien. Siden har Dan Ariely skrevet boka Misbelief. Han mener at kampen om fakta er en av vår tids største utfordringer. Og hvordan skal vi kunne ta riktige valg, også om døden?

*Misbelief – What Makes Rational People Believe Irrational Things*

Den israelsk-amerikanske psykologen og adferdsøkonomen har gjennom bøker som Predictably Irrational og The (Honest) Truth About Dishonesty nådd et stort publikum med interesse for økonomifagets mer perifere, men kanskje mer menneskelige, sider.

I hans siste bok, Misbelief, undersøker han hvordan vanlige folk ender opp i konspirasjonsteorier og alternative virkelighetsbilder. Selv har Ariely erfart hvor kraftfulle slike mekanismer kan være, da han under pandemien ble beskyldt for å stå bak selve koronakrisen. I 2021 ble han beskyldt for forskningsjuks etter en mye omtalt tilbaketrekking av en artikkel, og møter fortsatt skepsis blant forskere i feltet.

– I Misbelief utforsker du hvorfor rasjonelle mennesker utvikler irrasjonelle forestillinger. Hvorfor ønsket du å ta opp akkurat spørsmålet?

Fra COVID til Misbelief

– Min interesse for fenomenet «misbelief» begynte under COVID, da jeg ble angrepet av folk som mente jeg var «arkitekten bak pandemien». Først forsøkte jeg å kjempe imot og motbevise anklagene, men jeg mislyktes. Jeg bestemte meg for å prøve å forstå hvordan vanlige, gode mennesker kan bli dratt inn i slike oppfatninger, og hvorfor de kan holde fast ved overbevisninger som ikke er gode verken for dem selv eller samfunnet.

Jeg utviklet derfor «traktmodellen for misbelief», som viser hvordan ulike krefter i samfunnet kan trekke ellers fornuftige mennesker inn i stadig mer ekstreme virkelighetsoppfatninger. Etter hvert innså jeg at problemet er mye større – og langt farligere – enn jeg trodde. Jeg ser det nå som en av de største krisene vi står overfor. Uansett hva vi ellers oppfatter som viktige problemer, klarer vi ikke å løse dem hvis vi ikke enes om noen grunnleggende fakta.

– Kan forsøk på å korrigere slike overbevisninger slå tilbake?

– Ja, forsøk på korrigering kan lett slå tilbake – særlig dersom de som bare så vidt har begynt å utforske alternative virkelighetsforståelser, føler seg avvist og latterliggjort. Når folk kommer til oss med rare oppfatninger, er det vanskelig å la være å le, håne eller avvise dem. Men nettopp denne reaksjonen får dem til å trekke seg unna oss, og i stedet søke fellesskap med andre som allerede deler deres oppfatning.

– Ser du dagens politiske situasjon i USA som et slags laboratorium for Misbelief - konspirasjonsteorier og polarisering?

– Vi har mange slike «laboratorier» nå. Russland er ett, USA et annet, Kina et tredje. I tillegg bruker mange stater feilinformasjon og desinformasjon som en del av sine langsiktige strategier. Det er en ny og urovekkende verden vi lever i – og vi må finne måter å håndtere dette på, raskt.

– Mye av forskningen din viser at vi jukser «bare litt» og rasjonaliserer det. Hvorfor er slike små uærligheter så universelle – og hva kan samfunnet gjøre med det?

Det jukset vi kan rettferdiggjøre for oss selv

– Den vanlige antakelsen er at folk jukser etter en kost–nytte-analyse. Men vår forskning, og mange andres, viser at det ikke er slik. Det handler i stedet om hvilken type juks vi klarer å rettferdiggjøre overfor oss selv – altså hva vi kan gjøre og fortsatt føle oss som gode mennesker.

Samfunnet byr dessverre på mange muligheter for denne typen rasjonalisering: å gjøre noe fordi andre gjør det, eller å begå en uetisk handling fordi noen andre gjorde det først. Først når vi erkjenner at dette er en del av menneskets natur, kan vi begynne å utforme mekanismer som hjelper oss å overvinne den.

– Mange kjente funn innen psykologi og adferdsøkonomi og har vist seg vanskelige å replikere. Har jaget etter oppsiktsvekkende «wow-effekter» fordreid forskningen?

– Vitenskap er vanskelig. Underveis kan resultater bli påvirket av ukjente faktorer, og feil skjer. Tenk bare på medisin og ernæring: I lang tid trodde vi at fett var fienden, mens sukker var ufarlig – og det tok svært lang tid å innse at det var motsatt.

Det er sant at vitenskapen har en slags skjevhet mot å publisere ekstreme funn. Men ser man vitenskap som et system som korrigerer seg selv over tid, får man et riktigere bilde. Jeg mener vi bør se enkeltresultater som interessante hypoteser og ideer – ikke som grunnlag for å omorganisere skoler eller helsesystemer. Etter hvert som flere data akkumuleres og nyanser kommer frem, blir forskningen klar for bruk.

– En av dine artikler ble trukket tilbake på grunn av forfalskede data. Hvordan har denne opplevelsen påvirket ditt syn på forskningsetikk og samarbeid?

– Da jeg oppdaget dette, ble jeg knust, og jeg jobbet hardt for å finne ut hva som hadde skjedd. Vi fikk dataene i 2007, men saken kom opp i 2021 – det gjorde det nesten umulig å spore. Universitetet gjennomførte en grundig gransking, ikke bare av den artikkelen, men av alt. Til slutt fant de ingenting som tydet på uredelighet fra min side.

Gjennom karrieren har jeg jobbet med over tusen artikler og hundrevis av samarbeidspartnere. Den eneste måten å være produktiv på er å stole på folk. Først hadde jeg lyst til å slutte å stole på noen som helst – men så innså jeg at både tillit og svikt i tillit er en del av framgang. Jeg har nå innført strengere rutiner, og bestemt meg for å fortsette å møte samarbeidspartnere med optimisme og tillit.

Adferdsøkonomiens bidrag

– Adferdsøkonomi har beveget seg fra periferi til mainstream de siste tiårene. Er den fullt integrert i økonomifaget, tenker du?

Økonomi er interessant fordi det både er deskriptivt og preskriptivt. Når det gjelder å beskrive virkeligheten, tror jeg økonomer fint kan fortsette som før, uten å ta adferdsøkonomien inn. Standardøkonomi er mindre presis uten, men kan fortsatt gi nyttige innsikter.

Når det gjelder den preskriptive delen – hvordan vi utformer politikk og tiltak – mener jeg at adferdsøkonomi bør spille en mye større rolle. Egentlig burde vi ta inn hele bredden av samfunnsfag: økonomi, psykologi og sosiologi. Jeg synes det er merkelig at regjeringer kan vedta lover uten å teste om de faktisk virker først

– Hva tenker du fortsatt bør endres for at mainstream economics virkelig skal ta menneskelig psykologi og reell atferd på alvor?

– Datainnsamling har vært en gave til adferdsøkonomien. Før hadde vi bare teorier om dating, shopping, trening og sparing. Nå har vi data fra Amazon, netthandel, datingapper og biler. Jeg tror at når dataene blir mer omfattende, vil vi bruke mindre energi på å forsvare gamle teorier. Da vil alle fagfelt måtte ta hensyn til faktisk menneskelig adferd. Det sagt: Data er viktig for å vite hva vi snakker om. Men fortellinger er sannsynligvis enda mer effektive for å formidle og faktisk endre adferd.

Livets smerte og siste kapittel

– Du var som 18-åring utsatt for en alvorlig ulykke som ga deg store brannskader. Du har sagt den formet interessen din for smerte, risiko og beslutningstaking. Hvordan har denne erfaringen mer konkret påvirket din forskning og karriere?

– På mange måter. På grunn av funksjonshemningene mine er det mye jeg ikke kan gjøre. For eksempel sluttet jeg i 2002 å håndtere data selv for å spare hendene. Det gjorde meg mer avhengig av andre, men åpnet også for mange nye samarbeid. Jeg har fått en sterk følsomhet for andres smerte – kanskje flere «speilnevroner» – og derfor har jeg viet forskningen min til å forbedre menneskers liv. Fordi jeg har skrevet åpent om skaden, hører jeg ofte fra folk om deres egne kamper. Jeg lærer mye av disse samtalene.

– Du ble oppmuntret av selveste Daniel Kahneman til å ta din andre doktorgrad i business. Han valgte nylig aktiv dødshjelp i Sveits, han ønsket å unngå elendigheten og tapet av verdighet i de siste årene. Kan innsikter fra adferdsøkonomi bidra i spørsmål om livets slutt?

– Et interessant spørsmål. De siste fire årene har mitt største forskningsprosjekt faktisk handlet om livets slutt. Vi kan lære mye på dette feltet. I én studie intervjuet vi rundt 100 «end-of-life doulas» – mennesker som hjelper andre i livets siste fase. Da vi spurte dem hva som kjennetegner en god død, svarte de: Ingen smerte. Ingen tap av kroppslig verdighet. Å være omgitt av kjærlighet. Å ha en følelse av et ettermæle. Å kunne stole på at menneskene rundt er der for deg

Samtalene var så inspirerende at jeg tok utdanning som end-of-life doula selv. Nylig har jeg hjulpet flere mennesker i slike situasjoner, inkludert min egen mor.

– Hvilke prosjekter er du mest engasjert i nå, og hvilke utfordringer tror du menneskelig irrasjonalitet vil skape i de kommende tiårene?

– Mitt viktigste prosjekt nå handler om livets siste kapittel – fra en terminaldiagnose til døden. I Vesten varer denne fasen i snitt fem år. Jeg ønsker å forstå hva folk gjør, og hvordan vi kan hjelpe dem å ta bedre valg. Jeg skriver på en ny bok om hvorfor vi er så redde for å gjøre feil, og hvordan vi kan leve modigere.

Arrangementer med Dan Ariely på KÅKÅnomics