Å gå inn i kunst og aktivisme
Av Emma Arnold, leder i Institute for Arts & Environment
Foto: Emma Arnold (2021), Extinction Rebellion Red Rebels performance outside University of Oslo
Artikkelen ble først publisert i Wonderful World festivalavis 23. mai 2025
Jeg sparker av meg skoene og går inn i fontenen ved Nationaltheatret i Oslo sentrum. Rundt meg begynner folk sakte å falle ned på brosteinen, kroppene deres blir plutselig stille og livløse i det ellers livlige offentlige rommet. I det kalde vannet i fontenen danser blomster nær ansiktene og de utstrakte armene til tre kvinner som ligger fastlåst i en tilstand mellom flyt og nedsenkning. Akkurat som dem på plassen rundt fontenen, er også de låst i en forestilling om døden. Et laminert skilt med Extinction Rebellion-logoen hviler rett under den krusete vannoverflaten og bærer teksten “Av kjærlighet til jorden”. Jeg krøller ryggen sammen under fontenes buede stråle, klærne mine blir tunge og gjennomvåte. Jeg bruker kroppen min som skjold for å beskytte kameraet og prøver å fange øyeblikket og dets mening.
Dette er den sjette “die-in”-aksjonen i Norge som jeg fotograferer i løpet av fire måneder i 2019. To uker etter at jeg gikk inn i fontenen, reiser jeg med tog til London og tilbake, en tur som tar en hel måned. Jeg marsjerer ned The Strand i London i en motebegravelse og jeg deltar i Global Climate Strike foran Westminster sammen med 100 000 mennesker. Jeg reiser til stranden i Dover, nær stedet hvor aktivister har blokkert havnen for å sette fokus på tilgangen til trygg og ernæringsrik mat i et klima i endring. Jeg sitter ved en blokade på Jannowitzbrücke og midt i Altonaer Straße, en av de fem store veiene som fører til Seierssøylen i Berlin. Alt dette fotograferer jeg med kameraet mitt.
Hva er aktivisme hvis ingen er vitne til den og den ikke deles? Dette er spørsmål jeg tar med meg når jeg fotograferer disse hendelsene. Jeg kom inn i klimaaktivismen som kunstner, miljøforkjemper og forsker. Med bakgrunn i miljøstudier, samfunnsgeografi og visuell kunst ble jeg tiltrukket av de kunstneriske elementene i klimaaktivismen som plutselig dukket opp i byens gater. Med mer enn bare håndmalte skilt og bannere, integrerer aktivister i stadig større grad kunstneriske uttrykk i sin aktivisme, en taktisk kombinasjon som noen kaller “artivism”.
Min kunstneriske praksis, spesielt fotografi, er en av måtene jeg undersøker byens estetiske politikk på, og jeg undersøker miljømessige og sosiale spørsmål – fra klimaendringer til utvinningsindustri/extractivism. Min forskning utforsker hvordan folk kreativt endrer rom utenfor formaliserte institusjoner og prosesser. Arbeidet mitt handler om hvordan kunstnere og aktivister gjør ting: hvordan de handler, stiller ut, griper inn, produserer og fremfører på måter som inspirerer til sosial og politisk endring. Å være vitne og dokumentere gjennom fotografiet har blitt en del av min egen aktivisme. Det er en balansegang å bevege seg mellom akademisk forskning, aktivisme og kunst. Det kan ofte være en ubehagelig balansegang, til og med forvirrende. Det er lett å bli misforstått, men det fører også med seg muligheten for å styrke marginaliserte stemmer, utdype forståelsen av aktuelle hendelser og bidra til meningsfull samfunnsendring.
Den høylytte aktivismen i gatene er avgjørende for et demokrati, men den kan også være vanskelig å navigere i, for forskere som bærer med seg tyngden og ansvaret det innebærer å være forsker. Det er selvfølgelig etiske hensyn å ta, men det kan også oppstå press fra akademiske institusjoner som ofte er trege og nøler med å svare på kritiske spørsmål i samtiden. Den rigide strukturen i disse institusjonene gjør det vanskelig å skape rom for dem som føler et kall til å bruke sin kunnskap og posisjon til samfunnets beste. Institusjonene håndhever også strenge disiplinære regler, og det å jobbe med kunst innen samfunnsvitenskap fører med seg sine egne utfordringer. Jeg har kjent på disse begrensningene. Nå finner jeg rollen som kunstner-forsker mer frigjørende. For tiden lener jeg meg mot min kunstneriske praksis og uttrykk, jeg trekkes mot kunstneriske rom.
Det er min erfaring med artivism som inspirerer meg til å utvikle min kunstneriske praksis. Den erfaringen fører meg inn i den mer nyanserte aktivismen i samtidskunsten. Faktisk finner ofte gateaktivismen sin vei inn i institusjonelle sammenhenger i ulike former og uttrykk, enten gjennom institusjonenes diskursive programmering eller i samtidskunstneres praksiser. Den høylytte aktivismen i storbyene fører meg til mindre og roligere steder i Norge: Fredrikstad, Porsgrunn, Skien, Sokndal og Ulefoss. Fra et arrangement om artivism ved Østfold Internasjonale Teater i Fredrikstad, til den internasjonale miljøtematiserte Greenlight Triennalen i Porsgrunn og Skien, blir jeg introdusert for en helt ny verden av kunst og aktivisme. I byer utenfor Oslo lærer jeg mer om lokale problemstillinger med globale forbindelser. De kontroversielle planene om gruvedrift etter sjeldne jordarter i Telemark er for eksempel i fokus under Greenlight i 2024, og har ført meg inn på en helt ny retning i arbeidet, med nye kunstneriske samarbeid.
Kunstnere står ofte i frontlinjen for sosial og politisk endring. Er det fordi kunstnere bryr seg mer om verdens tilstand? Kanskje er det fordi kunstnere er eksperter på observasjon, med skjerpet sans for det som skjer rundt dem, ofte følsomme og bra på å skape mening. Kunstnere og kunstinstitusjoner trer inn i aktivisme på ulike måter, selv om de kanskje ikke eksplisitt markerer sine verk eller programmer som aktivistiske. Å bringe miljø og sosial rettferdighet inn i kunstnerisk praksis og kunstneriske rom handler uunngåelig om handling: å aktivere rom, aktivere andre og aktivere oss selv. Gjennom min egen aktivistiske og kunstneriske praksis finner jeg håp og muligheter. Jeg begynner å forstå at kunst og aktivisme kan konfigureres på uendelige måter, enten man kaller det kunstnerisk aktivisme, artivism, aktivistisk kunst – eller ikke kaller det noe i det hele tatt. Å gå inn i kunst og aktivisme kan være høylydt og modig, eller like stille og rolig som det å stige inn i en fontene en dag i Oslo sentrum.
