Vi trenger kunstnerisk aktivisme
Mona Mørk intervjuet av Pia Ekeland
Kunstnerisk aktivisme møtes gjerne med et enten-eller. Enten med stående applaus eller med nedlatenhet og til og med trusler. Men hva risikerer man? Wonderful World 2025 byr på en serie samtaler med forskere og kunstnere om kunstnerisk aktivisme, ledet av Mona Mørk.
I hvilken grad kan kunstnerisk aktivisme føre til endringer i et samfunn? Hvem har makt i kunstverden? Hvilke muligheter og ansvar ligger på kunstutdanningen når det gjelder kunstneriske praksiser og aktivisme. Hva trenger vern når sensur og selvsensur i en ny kanselleringskultur råder? Har vi noe å frykte i Norge og Norden?
Spørsmålene er mange, og til Wonderful World 2025 har vi invitert kunstnere, aktivister, forskere, en kurator og en redaktør som alle byr på sine erfaringer. Samtaleleder Mona Mørk, kunsthistoriker, lektor og musiker og fast skribent i Dag og Tid, er opptatt av den kritiske kunstneren.
- Jeg tenker ikke på det å være kritisk som noe negativt, men som en del av det å være åpen, nysgjerrig og observant. Litt for mye av det jeg har sett i norsk kunstliv de siste årene er kake, sjampanje og klappe seg selv på skulderen. Kunstinstitusjonene har selvfølgelig et budsjett som skal gå opp, men alt er ikke høye besøkstall. Spesielt de siste par årene hvor det smeller i Ukraina og Palestina, så savner jeg å se dette gjenspeilt i kunsten.
- Kunstscenen i Norge skal være spennende og relevant for folk. Hvis kunst bare skal være fint og behagelig med god stemning, så spiller kunsten ut sin egen rolle. Du får kanskje mange besøkende, for mange vil ha den gode stemningen, men i et lengre perspektiv faser man seg selv ut.
Hvorfor er kunstneren viktig i vår tid?
- Det trigger meg at det er uklart, og at mange mener at kunst ikke angår de. At det er noe motstand i hele situasjonen. Det er en invitasjon til selvkritikk for alle som jobber med kunst! Se hva som skjer i samfunn som ikke fungerer så godt som vi er vant til, der man har et totalitært styre, politiske motstandere i fare, journalister er i fare og kunstnere er i fare. Kunstnerne er i en liten gruppe av mennesker som et totalitært styre ser på som truende. Det syns jeg er ekstremt spennende, fordi det er så fjernt for oss i Norge.
- Kunstnere jobber ofte alene, og blir ikke like fort revet med av ferdigtyggede sannheter. De har ofte et skråblikk på verden, noe som kjennetegner mennesker som ikke helt tar imot de ferdige sannhetene. Jeg vil ikke romantisere kunstnere, men når vi ser tilbake på historien så har det alltid vært kunstnere som har hatt en tydelig stemme, ofte sammen med forfattere. De har gjerne stått for tydelig samfunnskritikk som har vært berettiget, sett i ettertid. Mange kunstnere og forfattere har måttet flykte, og noen har også blitt drept. Så de er helt enkelt sårbare. Til slutt handler det om ytringsfrihet. Hvis du tar ytringsfriheten fra en forfatter eller en kunstner, så fjerner du det mest grunnleggende i den skapende prosessen.
- Kunst har et potensiale og kan stille kritiske spørsmål på en måte som supplerer ord. Kunst kan endre vårt syn på ting, og kan utfordre gitte sannheter, på et personlig plan og på et samfunnsnivå. Det er en kraft i kunst, litteratur og musikk, som handler om å bevege oss på en måte som er mer enn bare «feelgood». Kunst kan bevege oss sterkt, den kan utfordre oss og få oss til å ta andre valg i livet, det er det mange som har opplevd. Enten det er en sang, en bok eller en utstilling. Jeg mener ikke at alle utstillinger skal være sånn, men hvis ingen er det, så er det et fattig kunstliv.
Hvorfor har Wonderful World fokus på kunstnerisk aktivisme?
- For min del savner jeg fokus på kunstnerisk aktivisme i Norge, og det tror jeg mange andre også gjør. Kunstnerstyrte visningssteder viser størst vilje til å ta opp vanskelige tema knyttet til både muligheter og konsekvenser ved kunstnerisk aktivisme. Vi ser at negative konsekvenser, som represalier, kan ramme både kunstnere og ansatte i ulike kulturinstitusjoner. Nylig inviterte for eksempel Kunstnernes hus flere som har mistet jobbene sine det siste året, på grunn av politisk engasjement. Her kom blant annet Matej Drlička, tidligere leder for Slovakias nasjonalteater, og Adam Budak, tidligere leder i kunstforeningen Kestner Gesellschaft i Hannover. De som følger med på hva som skjer i USA, vet at studenter har blitt fengslet og universiteter mister statsstøtte på grunn av engasjement for Palestina. Det seneste utspillet fra Trump, er å påvirke utvalget av kunstnere til den amerikanske paviljongen i Veneziabiennalen, ved å erstatte mål om mangfold, likeverd og inkludering, med «Amerikanske verdier». Da tenker jeg at man kan ikke sitte helt stille i båten, fordi denne utviklingen kan vi også få i Norge. Nå er tiden inne til å se på hva vi har, og til å beskytte kunstnerne.
Hva er kunstaktivisme?
- Aktivisme er handling, aktivitet. Det trenger ikke å være så dramatisk, men at du gjør noe. Det syns jeg er interessant nå, fordi med de skremmende konfliktene i verden, er det mange som kjenner på en handlingslammelse. Du blir overveldet, det er den motsatte tilstanden. Det er en vond plass å være, for alle trenger å kjenne at man kan ta kontroll. Det kan gjelde små enkle ting i livet, eller store politiske spørsmål. Handlingslammelse åpner for krefter som vi ikke vil skal vokse. Menneskefiendtlige holdninger, som de som har interesse av å redusere ytringsfriheten, en rettighet som konstant må beskyttes. Aktivisme kan være med på å verne flere grunnleggende rettigheter som ligger til grunn for at mennesker skal ha det bra. Både gjennom direkte motstand, og med å øke folks bevissthet.
Hva kan man oppnå med aktivisme?
- Mange har fordommer mot hva det er å være en aktivist. At de bare gjør seg vanskelige fordi de har lyst til å framstå som interessante på fest, nærmest. Mange ser også ned på aktivister som om de er umodne, det er en av flere hersketeknikker enkelte bruker mot aktivistene. Det er lett å tenke at de er unge og mangler livserfaring, og snakker om noe de ikke har peiling på. Hvis noen er imot oljeboringen for eksempel, kan man velge å riste det av seg og si at de er livsfjerne og urealistiske. Eller overfølsomme, «woke» eller lettskremte, som mange tenker om klimaaktivistene. Vi har hatt klimaaktivisme siden 70-tallet, og når de begynte å si fornuftige ting som de hadde helt rett i, kunne man le litt av dem. Jeg tror vi går inn i en tid nå, hvor vi vil se et paradigmeskifte. Om ikke lenge så vil de som ler av en aktivist være i mindretall. Det vil bli slik at du må kjempe og tenke langsiktig, ellers så er du kort og godt på feil side.
Hvilket ansvar har institusjonene og kunstakademiene?
- Det skal vi se mye på i disse samtalene. De har et enormt ansvar. Akademia har et ansvar for å oppmuntre sine egne elever og støtte dem i å tørre, hvis de altså vil lage kunst som stiller kritiske spørsmål. Det trenger ikke kun å være kritikk, det kan også gjelde samfunnsstrukturer som man vil stille spørsmål ved. Akademia bør være positiv til at man er kritisk, samtidig som det også er greit hvis man ikke vil være det, det skal ikke være tvang. Men en av de tingene som gjør kunst interessant, er hvis den har den kraften og motstanden i seg.
- Institusjonene må tørre å gi rom for kunstnere som har motstand i seg, som problematiserer og kritisererer, og kanskje er vanskelige å like fordi de vekker et ubehag. De konfronterer publikum, det er ikke bare god stemning, men en annen type utstilling. Noen institusjoner gjør dette veldig bra, som Munchmuseets utstilling med Vanessa Baird. Det er et godt eksempel på at man kan gi rom for kunstnerisk aktivisme og samtidig få gode anmeldelser og gode besøkstall, det er mulig å få til begge deler.
- Frans Jacobi, professor ved fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen og deltager i lørdagens kunstsamtale om akademienes rolle i kunstaktivismen, veiledet nylig en islandsk kunststudent som laget en fiktiv nettside for det mektige fiskeriselskapet «Samherji». Her iscenesatte kunstneren en innrømmelse og en unnskyldning knyttet til anklager om korrupsjon i Namibia. Kunstneren endte opp med å bli saksøkt av selskapet og måtte møte i retten. Det er enkelt å si at kunstskolene bare skal oppmuntre elevene sine til aktivisme, men de må også virkelighetsorientere elevene i forhold til mulige represalier og konsekvenser. En rød tråd i alle samtalene er: hvilke konsekvenser risikerer man med kunstnerisk aktivisme?
Hva bør folk forvente av kunstnere i dag?
- Hvis man gir kunstnere frihet, hvis kunstnerne er frie og trygge, vil de fleste gjøre spennende ting. Man kanskje trenger ikke å stille strengere krav, men man skal stille gode rammer. Da er det stor mulighet for at noe interessant kommer til å skje. Når du velger å bli kunstner, har du ofte en evne til observasjon og et behov for å fortolke verden og kommunisere. Det er de faktorene du trenger for at bra ting skal skje. Du går allerede imot strømmen på grunn av ditt yrkesvalg, og du er innstilt på utfordring. Er motivasjonen rikdom og anseelse, velger du et annet yrke.
- Det er viktig å ikke være naiv. Det er også en grunn til at vi har denne samtalerekken. Det er naivt å tro at ikke autoritære krefter kan vokse i Norge, og jo mer naive vi er, desto større er muligeten for at nettopp det skjer. Vi er i verdenstoppen når det gjelder pressefrihet, men det kan snu fort. Det har gått veldig fort i USA og Tyskland, to land som vi har tenkt på som frie og stolte forvaltere av ytringsfriheten. Det er flere kunstnere som har kommet til Norge fra mer autoritære land, og de snakker mye om dette. Et eksempel er den iranske kunstneren Shahrzad Malekian, som hadde utstilling i Stavanger Kunstmuseum for et par år siden. Hun uttrykte en stor bekymring over hvordan vi tar ytringsfriheten for gitt.
- Hva du enn mener som kunstner, er det en stor sjanse for at det kommer ut på en måte som andre mennesker møter, og med et stort nedslagsfelt følger ansvar. Det bør ikke være helt tilfeldig det du kommer med. Rett og slett fordi du har en mulighet til å gjøre en endring. Samfunnet er i endring, og du kan enten være med og forme den endringen, eller så kan du la den endringen skje, og da er sjansen større for at endringen er negativ, dette er alles ansvar.
- Kanskje kan det bli en samtalerekke som viser sider ved kunst som kan få publikum til å tenke at dette handler om mitt liv? Kunst lever ikke i et vakum inne på museet, men kan ta opp spørsmål som angår oss. Samtalerekken kan forhåpentlig også være med på å støtte de kreftene i kunstverdenen i Norge som er kritiske og selvkritiske, og som også går imot egne strukturer, og som verner om det kunstnerne er avhengige av. Kunstnerne er avhengige av å få stille ut, og stipendier, hvem styrer disse ordningene? Kan det hende at du som kunstner blir sanksjonert hvis du har noen tydelige meninger som provoserer noen som sitter på pengekassen? Kan man være helt trygg på at det ikke skjer?
