Stavanger leder an i den demokratiske renessansen
Jan Inge Reilstad, kunstnerisk leder i KÅKÅ – Huset for undring og uenighet Kristoffer Hatteland Endresen, prosjektleder i KÅKÅ – Huset for undring og uenighet
Publisert 5. mars 2026
Hva skjer når vanlige mennesker – ikke politikere, ikke kommentatorer, ikke aktivister – får tid, kunnskap og struktur til å tenke sammen? Er det slik vi redder demokratiet?
Under det athenske demokratiet (400-tallet fvt.) var ikke politikk noe man først og fremst fulgte med på fra utsiden. Det var noe man ble trukket inn i. Navnet ditt ble ropt opp, og plutselig satt du der, med en makt og et ansvar som du kanskje ikke var forberedt på. Hvordan skulle man ellers sikre at systemet var reelt demokratisk?
Ifølge Aristoteles var loddtrekning den demokratiske metoden, mens valg var oligarkisk – en metode som, i realiteten, skapte en privilegert styringselite, med korrupsjon og maktsykdom som sannsynlige utfall.
Da folkestyret ble gjenopplivet under revolusjonene på 1700-tallet, var denne innsikten fortsatt gjeldende. Men av naturlige årsaker, ble tilfeldig loddtrekning ansett som upraktisk i møte med større stater. Slik gikk det til at også Norge i 1814 (og ved innføringen av det kommunale selvstyret i 1837) endte opp med valgdemokratiet – det som Aristoteles ville tenkt på som det oligarkiske alternativet.
Når vi nå lurer på hvorfor stadig flere opplever at avstanden har økt mellom folket og “den politiske styringseliten”, er ikke svaret så langt unna. Det ligger bare langt tilbake i tid.
Demokratisk renessanse
Som politisk redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, skrev i forrige uke, trenger vi en “demokratisk renessanse”, hvor vi gjenreiser idealene fra det athenske demokratiet og opplysningsrevolusjonene på 1700-tallet. Ikke fordi det norske demokratiet er blant de sykeste. Men, for at det norske folkestyret ikke skal bli smittet av det autoritære viruset som nå herjer med pandemisk styrke i Vesten, må vi styrke immunresponsen ved å drive demokratisk innovasjon før det er for sent.
Allerede 5. mars, gjenoppliver KÅKÅ Kverulantkatedralen den athenske tradisjonen i Stavanger. Da mottar 5000 tilfeldig utvalgte innbyggere en SMS og et brev i Digipost med invitasjon til å melde sin interesse til å sitte i Stavangerpanelet – Norges aller første, faste bypanel.
Basert på kriterier som alder, kjønn, utdanningsnivå og annen bakgrunn, vil det trekkes ut 33 deltakere blant de interesserte, som til sammen vil utgjøre et speilbilde av Stavangers befolkning. Fra høsten 2026, skal disse 33 få tid, ro og struktur til å lære, tenke og finne de beste løsningene på de største samfunnsspørsmålene de kommende årene. Engasjementet er ettårig, med mulighet til forlengelse til to år. Deretter settes det i gang en ny rekrutteringsrunde.
Demokratisk polyfoni
Hensikten med Stavangerpanelet er selvsagt ikke å utfordre tilliten eller legitimiteten til valgte politikere. Hensikten er å styrke og til dels revitalisere de etablerte politiske institusjonene som har tjent oss så godt, ved å tilføre demokratiet en ny (eller glemt) dimensjon: Den reelle sikringen av at alle typer stemmer blir hørt.
For selv om de valgte politikerne representerer forskjellige meninger, representerer de ikke alle mennesketyper. For å trives med politikken kreves det, som alle vet, mer enn engasjement for samfunn og enkeltsaker. Man må også ha glede av – i det minste holde ut – alt det andre: Selvhevdelsen og alliansedannelsen – for ikke å snakke om politikkens performative element: eksponeringen, debattene og talene. I den forstand, er det aldri urimelig å hevde at politikken tiltrekker seg mennesker med bestemte karaktertrekk, uavhengig av hvor de måtte stå på partilinjen.
I et folkepanel, derimot, er variasjonen selve premisset. Det er stedet hvor den ekstroverte, pensjonerte industriarbeideren (80 år) søker kunnskap og løsninger sammen med den introverte akademikeren (44). Eller hvor den spontane VGS-eleven (18) får en idé som den planmessige HR-rådgiveren (31) trenger en dag eller to på å forstå rekkevidden av. I denne polyfonien av stemmer og mennesketyper, finnes ingen insentiver for å «vinne». Målet er å forstå og komme til enighet rundt felles anbefalinger, som ingen med makt eller myndighet kan la være å ta inn over seg, hvis de er reelt opptatt av hva folket faktisk mener.
Deliberativt demokrati
Som den politiske filosofen Jürgen Habermas har påpekt, utspiller ikke demokratiet seg først og fremst innenfor de formelle politiske institusjonene, som parlamenter eller bystyrer. Det utspiller seg i hovedsak i den offentlige samtalen som går forut for de politiske beslutningene. Denne deliberative praksisen, forstått som en åpen, informert og inkluderende offentlig samtale, skal være Stavangerpanelet i sin essens.
Siden opprettelsen i 2014, har KÅKÅ jobbet for å styrke det deliberative demokratiet i Stavanger gjennom fysiske menneskemøter. Først med debattscene på Sting Nere, siden med kunnskapsfestivalene KÅKÅnomics og Wonderful World. Og alltid med mottoet om å styrke uenighetsfellesskapet gjennom «opplyst forståelse». Ifølge demokratitenkeren Robert Dahl, er dette den vanskeligste ingrediensen å få til i et fungerende demokrati.
Når KÅKÅ åpner det nye «Huset for undring, uenighet og demokratisk innovasjon», på Breitorget i midten av april, blir også en ny politisk møteplass etablert. Lørdag 18. april presenteres de 33 deltakerne for offentligheten på Breitorget. På Stavangers nye Agora og Forum Romanum.
