Trenger vi egentlig høyere utdanning i KI-alderen? Og hva skal vi lære når KI kan skrive, kode og løse oppgaver for oss?

Kunstig intelligens kan allerede skrive tekster, kode, oppsummere forskning, strukturere informasjon og foreslå løsninger. Det skaper en utfordring for høyere utdanning: Hva skal studenter egentlig lære å gjøre selv når teknologien kan utføre stadig flere av oppgavene raskere, og noen ganger bedre? Bør høyere utdanning først og fremst lære studentene hvordan KI kan og bør brukes? Trenger de fortsatt å lese lange tekster, øve på å skrive, huske kunnskap og jobbe med vanskelige problemer på egen hånd? Frigjør KI tid til dypere og god læring og kreativitet, eller risikerer vi å hoppe over nettopp den arbeidsprosessen som gjør at vi lærer å tenke? Hva slags kompetanse vil samfunnet ha størst behov for fremover, og hva betyr det for balansen mellom teoretisk utdanning, praktiske ferdigheter og yrkesfag?

Det kan virke som en helt ny verden. Men dette er ikke første gang ny teknologi endrer hva mennesker må kunne. Skriften flyttet kunnskap ut av hukommelsen, trykkekunsten skapte en ny måte å spre informasjon på, kalkulatoren utfordret regneundervisningen, og internett forandret hvordan vi finner og vurderer informasjon. Bekymringene var ikke alltid grunnløse. Kritikken bidro også til at skoler og høyere utdanningsinstitusjoner utviklet nye undervisningsformer og nye grenser for hva studentene måtte mestre selv. KI går nå enda et skritt videre. Spørsmålet blir derfor: Hva er det mennesker fortsatt må lære, kunne og forstå selv?

Medvirkende:

Andreas Kostøl, førsteamanuensis i samfunnsøkonomi ved BI. Kostøl er langt framme i skoene når det gjelder å implementere KI i undervisningen.

Silvija Seres har lang fartstid som teknologistrateg og har hatt ledende roller i blant annet Fast Search & Transfer og Microsoft.

Med flere