I forrige århundre spilte populærmusikken en sentral rolle i å forme og speile folkeopinionen. Vietnamkrigens slutt, kvinnebevegelsens gjennomslag og ikke minst kampen for svartes rettigheter ble alle kjempet fram med protestsanger som kraftfullt akkompagnement.

Allerede i 1939 tok Billie Holiday opp rasisme og lynsjing i USA med knallsterke og uhyggelige "Strange Fruit" – den merkelige frukten er de svarte som ble hengt i poppeltrærne etter lynsjingen. Sangen ble kalt en "krigserklæring" og "begynnelsen på borgerettighetsbevegelsen" av Ahmet Ertegun, stifter av Atlantic Records.

Men det var først utover sekstitallet at protestsangene tok skikkelig av. Folk-bevegelsen i USA fikk sine hymner med Pete Seegers versjon av “We Shall Overcome” og den tidlige Dylans leverte ikoniske låter i fleng, som "Blowin' in the Wind", “Masters of War” og "The Times They Are-A-Changin'".

Lennons "Give Peace A Chance" utgitt sommeren 1969 var et stort løft for den den amerikanske fredsbevegelsen, en låt med enorm allsang-appell fra et medlem av datidens største band. Men også satiriske, syrlige og ironiske protestsanger var det plass til, som Arlo Guthries "Alices Restaurant" (1967) den 18 minutter lange talking blues om rekruttering av unge menn til Vietnamkrigen, eller “I Feel Like I'm Fixin' To Die Rag” av Country Joe McDonald, særlig kjent fra den legendariske framføringen på Woodstockfestivalen i 1969.

Kampen for svartes rettigheter fikk sine uttrykk i blant annet "A Change Is Gonna Come" av Sam Cooke (1964), som ble nevnt i Barack Obama i sin seierstale i 2008. James Browns "Say it Loud – I’m Black and I’m Proud" (1968) var et kraftfullt statement, og Bob Marleys "Get Up, Stand Up" (1973) fikk global rekkevidde, særlig for svarte i Karibia og Afrika.

Kampen for kvinners rettigheter assosieres kanskje mest med Aretha Franklins versjon av Otis Reddings "Respect" (1967), senere "I Am Woman" av Helen Reddy (1972), ikoniske eksempler fra feminismens andre bølge. Senere sang Franklin duett med Eurythmics-vokalist Annie Lennox i "Sisters Are Doing It for Themselves" (1985).

På syttitallet kom punkens mer nihilistiske uttrykk, men også her med sterke politiske tekster, fra blant andre The Clash, Black Flag, Dead Kennedys og Bad Religion. Innen hip-hop og rap har vi for eksempel Public Enemys “Fight The Power” (1990). "Killing in the Name" av Rage Against the Machine (1992) tok opp politivold, rasisme og maktmisbruk, og ble mye spilt under protester etter George Floyds død i 2020.

I Norge var mye oversettelser av amerikanske protestviser, som Lillebjørn Nilsens “Barn av regnbuen” (1973). Men det fantes norske låter som "Fløtt deg EEC – du står i veien for sola", som kanskje bidro til å vippe folkeavstemmingen over på nei-sida?

Selv om det er eksempler fra nyere tid, virker det som protestsangens gyldne æra er over. I så fall, hvorfor? Kanskje har protestsangene blitt erstattet av andre formater – kunsten, filmene, memesene…? Handler det om en generelt svekket venstreside, ettersom protestsanger har hatt et umiskjennelig venstresidestempel? Kan protestsangen fortsatt forme opinionen og bidra til samfunnsendringer? Og ikke minst – hva kjennetegner en god protestsang?

Med:

Chris Erichsen, musiker, scenekunstner og redaktør

Einar Duenger Bøhn, professor i filosofi ved UiA og musiker

Johan Egdetveit, protestsanger og trekkspiller

Programleder: Brita Strand Rangnes, førstelektor i engelskspråklig kultur og litteratur ved Universitetet i Stavanger