Mens flertallet av den norske befolkningen er positive til en eller annen form for dødshjelp, er flertallet av politikere og helsepersonell vedvarende negative. Hva skyldes uenigheten? Er det for mye å forlange å gi den døende råderett over sitt eget liv? Eller mangler forkjemperne for dødshjelp innsikt i hva som faktisk er mulig innenfor dagens lovverk?
I denne samtalen går vi inn i en de mest krevende etiske debattene i vår tid. Ikke bare krevende fordi meningene er mange og følelsene sterke. Men også fordi dødshjelpens grenser forblir uavklarte. Hva er det vi diskuterer når vi diskuterer dødshjelp på norsk? "Aktiv dødshjelp", "passiv dødshjelp", "eutanasi", "assistert selvbestemt livsavslutning"? Dette er ikke semantikk, det er etiske skillelinjer.
Uten klare begreper risikerer vi å diskutere forskjellige ting under samme overskrift. Noen snakker om retten til å slippe lidelse. Andre om vern av liv. Noen om autonomi. Andre om samfunnets grenser. Når begrepene flyter, blir også argumentene uklare.
Men kan det også tenkes at vi, i vår del av verden, har vært for teknisk opptatt av å forlenge liv – og for lite opptatt av hvordan det er faktisk å dø? Snakker vi rett og slett for lite om det eksistensielle i livets aller siste fase?
i panelet:
Pascal Löhr, seksjonsoverlege Smerteklinikken, Stavanger universitetssjukehus
Ole Martin Moen, filosof og professor ved Institutt for helsevitenskap ved OsloMet. Han jobber særlig med anvendt etikk og medisinsk etikk. Moen ga ut boka Aktiv dødshjelp - etikk ved livets slutt sammen med Aksel Braanen Sterri i 2023
Hans Zingmark, overlege ved Hallands sykehus i Halmstad. 2022 ble Zingmarks forskning på nær-døden-opplevelser og hvordan de kan gi varige endringer i synet på døden, publisert i det amerikanske tidsskriftet Qualitative Research in Medicine and Healthcare.