Det er en gammel innsikt: For å forhindre sult, er det alltid bedre å sette de fattige i stand til å kjøpe det dyre kornet enn å sette prisene ned på kornet, så de fattige kan kjøpe det. Det skulle en også tro når det gjelder bensin og strøm.

Men i møte med krevende økonomiske tider, er politikerne langt mer villige til å sette ned prisene enn til å gi folk kontanter. Hvor kommer denne prispopulismen fra? Vil folk heller ha lavere priser på knappe goder, enn mer penger?

Debatten er et samarbeid mellom Handelshøgskolen UiS og KÅKÅnomics.