Ufattelig mange spaltekilometer og podcasttimer det siste tiåret er gått med til å diskutere fenomenet woke. Begrepet har stått i sentrum av den kulturelle og politiske slagmarken i Vesten, men er etter hvert blitt så overbelastet med motstridende betydninger at det har mistet sin funksjon som felles referansepunkt.
For noen er woke fortsatt et uttrykk for moralsk årvåkenhet og ønsket om å rette opp historiske skjevheter. For andre er det blitt et symbol på språktvang, offerhierarki og ideologisk ensretting. Og for den reaksjonære høyresiden fungerer woke som altoppslukende fiendebilde – en samlebetegnelse på det de mener har korrumpert alt fra skoleverk og universiteter til medier og statsforvaltning.
En av dem som med størst intellektuell presisjon og filosofisk mot har forsøkt å rydde i forvirringen, er Susan Neiman. I boken Left is Not Woke (2023) argumenterer hun for at den utbredte antakelsen om at venstresiden og woke er to sider av samme sak, er en alvorlig tankefeil. Selv om woke-bevegelsen bygger på klassiske venstresympatier – solidaritet med undertrykte, vilje til historisk oppgjør – mener Neiman at den samtidig hviler på ideer som bryter med venstresidens grunnleggende prinsipper: universalisme, skillet mellom makt og rett, og troen på historisk framskritt. Resultatet, hevder hun, er at woke undergraver sine egne mål og – paradoksalt nok – bidrar til å drive politikken i autoritær retning.
I denne samtalen med medieviter Alex Iversen gjør Neiman opp status: Hva gjenstår av woke-bevegelsen etter Trumps gjenvalg? Har vi sett begynnelsen på en post-woke venstreside – i USA, i Europa? Hva skjer når tidligere tilhengere vender seg bort, samtidig som anti-woke er blitt statlig styringsprinsipp? Tok vi, som kritiserte woke fra et materialistisk venstreorientert og klassisk liberalt ståsted, feil? Burde vi brukt mer av kreftene på å advare mot trumpisme og høyreautoritære tendenser? Og ikke minst: Hva gjør vi nå?
Med:
Susan Neiman er en amerikansk moralfilosof, kulturkommentator, essayist og offentlig intellektuell. Hun har utgitt en rekke bøker, den siste er Left is Not Woke (2023).
Alex Iversen er medieviter og skribent.
What Was Woke?
Over the past decade, countless columns and podcast hours have been devoted to the phenomenon of woke. The term has stood at the center of the cultural and political battlefield in the West, but has become so overloaded with conflicting meanings that it no longer functions as a shared reference point. For some, woke still signals moral vigilance and a desire to correct historical injustice. For others, it has become a symbol of linguistic coercion, victim hierarchies, and ideological conformity. And for the reactionary right, woke serves as a totalizing enemy image—a catch-all for everything they believe has corrupted education, media, public institutions, and democratic norms.
Among those who have addressed this confusion with the greatest philosophical clarity and intellectual courage is Susan Neiman. In her book Left is Not Woke (2023), she argues that the widespread assumption equating the left with woke is a serious category mistake. While the woke movement is rooted in traditional left-wing impulses—solidarity with the oppressed, a desire for historical reckoning—it is also built on assumptions that conflict with the foundational principles of the left: universalism, the distinction between justice and power, and a belief in historical progress. As Neiman sees it, woke activism ends up undermining its own goals and—paradoxically—pushing the broader movement in an authoritarian direction.
In this conversation with media scholar Alex Iversen, Neiman takes stock: What remains of the woke movement after Trump’s return to power? Are we seeing the emergence of a post-woke left—in the U.S., in Europe? What happens when former supporters begin to turn away, even as anti-woke has become an organizing principle of state power? Were we, who criticized woke from a materialist left and classical liberal perspective, fundamentally mistaken? Should we have focused more on warning against Trumpism and authoritarian tendencies on the right? And most importantly: What do we do now?