Friskoler - pedagogiske eller religiøse/livssynsmessige alternativer som Montessori, Steinerskoler og kristne friskoler - omtales ofte som en trussel mot den offentlige skolen, det norske fellesskapet og sosial utjevning. Til og med i pensum for lærerstudenter reproduseres dette synet. Gunn Imsens klassiker skriver det rett ut.

Men for mange elever og foreldre er friskolene ikke et problem, de er løsningen.

Men når foreldre velger Montessori, Steiner eller kristne friskoler, er det ikke sikkert det bare handler om alternativ pedagogikk eller livssyn. Det kan også handle om erfaringer med mobbing, uro, skjermbruk, manglende tilpasning eller andre forhold ved den offentlige skolen.

Vi omtaler gjerne den offentlige skolen som en del av velferdsstatens sikkerhetsnett. Men hva skjer når noen opplever at dette sikkerhetsnettet ikke er godt nok? Er friskolene i ferd med å bli et nytt sikkerhetsnett for elever som ikke finner seg til rette i den offentlige skolen?

Vi spør: Er friskolene en konkurrent eller supplement? Truer de felleskapet, eller er det like mye retorikken rundt friskolene, når man bruker begrepet «fellesskolen» kun om offentlig skole, som forsterker det utenforskapet man er så redd for at friskolene skal skape? Og kanskje er sosial ulikhet et like stort problem for offentlig skole, som samler elever fra samme sosioøkonomiske område (beste vestkant), i motsetning til friskolene som rekrutterer fra et større område?

Og når man ser at stadig flere foretrekker friskoler, burde man ikke heller være mer nysgjerrig på hva som gjør dem attraktive, og se hva offentlig skole kan lære?

Kort sagt: hvorfor er det et mål å begrense elevtallet i friskoler?

Med:

Kristin Clemet, daglig leder i den liberale tankesmien Civita og tidligere utdanningsminister (H)

Dag Mossige, gruppeleder for Ap i Stavanger bystyre og ordførerkandidat til kommunevalget

Josefin Winther, førstelektor i steinerpedagogikk og antroposofisk sosialpedagogikk ved Steinerhøyskolen

Programleder TBA