Det kan se ut til at det er i ferd med å bygge seg opp en perfekt storm i de europeiske og internasjonale energimarkedene. Struping av Hormuzstredet, lave vannstander i europeiske elver som reduserer kjernekraftproduksjonen, lave gasslagre i Europa med små utsikter til å fylle dem opp før vinteren. Samtidig er vannmagasinene i Norge i skrivende stund rekordlave.

Hva kan og bør Norge gjøre? Har vi tatt for lett på at vi er et annerledesland som et av de mest elektrifiserte samfunn i verden der nitti prosent av strømmen kommer fra vannkraft? Det er tross alt begrenset hva vi kan gjøre dersom magasinene blir for lave. Vi kan ikke kjøpe mer vann, og vi har ingen gass- eller kullkraftverk å fyre opp. Og hva skjer dersom Europa rammes av en langvarig kuldeperiode med lite vind- og solkraftproduksjon? Da kan det bli vanskelig å stole på import.

Når vi så å si har lagt alle eggene i samme kurv, bør vi regulere strømeksporten for å sikre tilstrekkelige vannreserver gjennom vinteren? Hvordan balansere kraftselskapenes ulike mandat — på den ene siden å oppnå høyest mulig pris for kraften, og på den andre siden sikre vår forsyningssikkerhet? Er det nok, slik NVE har gjort, å anspore dem til å ta ansvar? Ja, hvem har dypest sett ansvaret for norsk energisikkerhet?

I panelet:

Kjetil Lund, direktør i NVE

Rosalie Poen, konsernsjef i Lyse

med flere