Hvis vi får større effekt for pengene ved billig, lavthengende frukt i utlandet enn kostbar, høythengende frukt i Norge – bør vi da prioritere det? Eller er det å kjøpe seg fri fra klimadugnaden? Er det innafor ifølge Parisavtalen? Og er Parisavtalen egentlig det beste rammeverket for virkningsfull klimapolitikk? Har medier, aktivister, politikere og enkelte forskere bidratt til å framstille klimarisikoen som mer dramatisk enn det er dekning for i FNs klimarapporter? Er det blitt mer stuereint å snakke om kostnader ved klimapolitikken og effekt pr. krone? Og kan slike spørsmål stilles uten at man blir stemplet som klimafornekter?

Dette er blitt mer aktuelt etter at FrP den siste tiden har markert en ny og mer offensiv linje i klimapolitikken. Tor Mikkel Wara, godt hjulpet av sin rådgiver, samfunnsøkonomen Øystein Sjølie, anerkjenner nå menneskeskapte klimaendringer og behovet for tiltak, men argumenterer for at kostnader og nytte må veies opp mot hverandre for å gi størst mulig global effekt. De spør også om det bør satses mer på klimatilpasning og skadebegrensning, rett og slett forberede oss på klimaendringene, enn på kostbare tiltak med liten effekt. De støtter seg blant annet på utredningen til Ekspertutvalget om klimatilpasning som ble levert i juni.

Men i hvor stor grad gir rapporten grunnlag for slike standpunkt? Er dette et fornuftig korrektiv til norsk klimadebatt, eller er det utenomsnikksnakk, sandpåstrøing og ussel unnasluntring i klimadugnaden? Kort sagt en måte å sno seg unna de forpliktelsene klimaendringene krever?

Med:

Tor Mikkel Wara, stortingspolitiker for FrP, første nestleder i Energi- og miljøkomiteen

Ingrid Hjort, postdoktor og førstelektor ved Institutt for samfunnsøkonomi, BI, og leder av Ekspertutvalget om klimatilpasning

Torfinn Harding, professor i samfunnsøkonomi ved Høyskolen Kristiania

Programleder TBA