Av Erling Holmøy, samfunnsøkonom
og forsker i SSB
Publisert 19. oktober 2026
Artikkelen er skrevet for KÅKÅnomics 2026
Erling Holmøy, vinner av KÅKÅnomics-prisen 2026
Barmhjertighet og medfølelse trumfer ønsket om at enhver alltid bør være sin egen lykkes smed. Ingen bok inneholder mer hjertevarme enn Gul bok fra Finansdepartementet.
Etter 2 ½ års studier i sosialøkonomi (senere samfunnsøkonomi) besvarte jeg min første eksamensoppgave. Den ba oss analysere hvorfor det var bedre for en person å få et beløp fra staten, direkte som kontanter, heller enn å få det samme beløpet ved å kjøpe nok av et gode som staten subsidierer. Jeg husker oppgaven best fordi min far, juristen, utsatte meg for et avhør. Han krevde en forklaring på hvorfor presumptivt intellektuelle trengte mer enn to år for å kunne svare på noe så innlysende. Hva hadde jeg å fare med, egentlig?
Folk vet bedre enn staten
Eksamensoppgavens problemstilling er ofte aktuell. For tiden leverer mange økonomer laudable besvarelser når de kritiserer subsidiering av strøm, bensin og diesel. Hvis staten vil gi folk bedre råd, så gi dem penger som de kan bruke som de vil. Folk vet best, iallfall bedre enn staten, hva som gir mest for pengene. Sunn, men triviell fornuft. Økonomifaget har opphøyet den til et prinsipp med et navn som ville begeistret Erasmus Montanus: Konsumentsuverenitet.
Men hvis konsumentene virkelig er suverene når de bestemmer bruken av sine penger, må kritiske spørsmål rettes mot langt mer enn subsidiering av enkelte varer. Velferdsstatens viktigste ordninger strider direkte mot dette prinsippet. La oss starte i det små: Hvorfor får du feriepenger og lavere skattetrekk i desember? Hvorfor får vi lønn og pensjon en gang per måned i stedet for to ganger per år? Hvorfor kan vi ikke betale strømregningen en gang i året i stedet for hver måned? Tilsvarende med skatt, og nedbetaling av lån.
Staten beskytter oss mot oss selv
Det trengs neppe flere eksempler for å innse at disse ordningene har en felles begrunnelse: De beskytter oss mot oss selv, først og fremst mot ulykksalige konsekvenser av kortsiktighet, mangelfull selvdisiplin, uvitenhet og - ikke minst - uflaks. Ordningene kompenserer for mangelfull sparing og forsikring. Feriepenger og halvt skattetrekk i desember gjør at mange barn slipper å grue seg til å fortelle om sommeropplevelser og julegaver etter ferien. Bondeangeren etter noen ekstra lønningspils er håndterbar når neste lønningsdag aldri er langt unna. Verre er en strømregning på 25 000, selv om man har kunnet spare i mange måneder. Problemene forsterkes mange ganger når vi går til halvårlige betalinger av sekssifrede beløp for skatt, renter og avdrag. Tilsvarende kan en lønnsutbetaling på 350 000 hvert halvår lede noen hver inn i fristelse.
Flertallet av oss vil, muligens etter noen bitre erfaringer, skjønne hvor mye som bør spares av inntekten og ha selvdisiplin til å gjennomføre spareplanene. Men et betydelig mindretall vil ikke oppføre seg så disiplinert. Luksusfellene er mange. De har ikke spart nok til å takle perioder uten jobb og inntekt, de ville mangle penger og forsikring den dagen de måtte betale for behandling av kreft, hofter og tenner, og for den hjelpen som ville hindret dem fra å forkomme i den pleietrengende sluttfasen av livet. Kan vi satse på at alle foreldre kan og vil betale for barnas utdanning hvis skolen privatiseres? Nei.
De viktigste velferdsordningene er inntektssikring gjennom ulike trygder, sterkt subsidierte helse- og omsorgstjenester og 13 år med gratis utdanning. De beskytter folk mot de potensielt dramatiske utslagene av ufornuftig lav sparing og for lite forsikring. Vi snakker om raus paternalisme.
I sin klassiker «Free to choose» argumenterer Milton Friedman for at det offentlige i minst mulig grad bør redusere folks frihet til selv å bestemme over sine liv. Alle partiprogrammer tyder på at de fleste nordmenn lever godt med velferdsstatens «frihetsberøvelse». Særlig sammenlignet med de personlige tragediene som velferdsstaten forhindrer. Friedmans boktittel var en lissepasning til John Romer som kalte sin «motbok» for «Free to Lose». Refrenget «Freedom’s just another word for nothing left to lose» er tøft. Jeg synger det gjerne, men det skjer når jeg føler meg trygg. Jeg mangler empiri, men i en situasjon der jeg var helt avhengig av andres hjelp er jeg sikker på at følelsen av frihet ikke ville vært påtrengende.
Raus paternalisme eller dyrt overformynderi?
Velferdsstaten er i dag under press, selv om nordmenn i dag er mye rikere enn de var da den ble bygget opp. Kritikken kommer typisk fra svært rike og ressurssterke mennesker. For dem som aldri vil trenge den tryggheten velferdsstaten gir, kan man – kanskje? - forstå at raus paternalisme betraktes som utilbørlig frihetsberøvelse og dyrt overformynderi.
Velferdsstaten rause paternalisme representerer et verdivalg vi bør være stolte av. Barmhjertighet og medfølelse trumfet ønsket om at enhver bør være sin egen lykkes smed. Anders Hegers kjærlighetserklæring til den nordiske velferdsmodellen vil nok aldri bli å finne i en lærebok eller en offentlig utredning, men den gir et pregnant uttrykk for sakens kjerne: «Så lenge jeg har vært politisk aktiv... har det handlet om å påpeke feil og mangler i dette [velferds]systemet. Men likevel, når det kommer ned til kjernen, merker jeg (til min egen, umåtelige overraskelse): Jeg elsker grunntanken i det. Når du har, betaler du. Når du trenger, får du.» Slike ord kan få endog samfunnsøkonomer til å utbryte: Ingen bok inneholder mer hjertevarme enn Gul bok fra Finansdepartementet.
Artikkelen er delvis basert på teksten i kapittelet «Offentlig sektor – bedre enn sitt rykte» av Erling Holmøy og Olav Slettebø, i Ali Esbati (red.) For rikt for hvem, Res Publica, 2026.