Ut av ulikhetsmaskinen: Redusert arbeidstid
Av Hege Hellvik, forfatter
Foto: Siw Pessar
Artikkenen ble først publisert i KÅKÅnomics festivalavis 19. oktober 2024
«Jeg vil i fullt alvor si at troen på arbeidets dydighet gjør stor skade i den moderne verden, og at veien til lykke og velstand ligger i en organisert reduksjon av arbeidet.» Disse ordene skrev Bertand Russell, britisk filosof og matematiker, i 1932.
Jobb mindre – lev mer. Løsninger for et bedre liv og et varmere samfunn
Res Publica, 2024
«For snart 100 år siden mente han at ved å tviholde på åttetimersdagen, ville vi gjøre mye skade: Vi produserte mer enn vi hadde behov for, og overarbeidede menn endte opp med å gjøre lite fornuftig på fritiden sin. På denne tiden var det jo mennene som jobbet – iallfall i lønnsarbeid.
I dag er verden en ganske annen enn da Russell skrev sine fremsynte ord. Kvinner har blitt en selvsagt del av arbeidsstyrken. Mange av oss, både kvinner og menn, sitter foran en PC-skjerm store deler av dagen, hvor vi sender og mottar flere hundretalls e-poster i uka – avbrutt av møter og forhåpentligvis tid til vår egentlig jobb.
Dessuten har vi økt produktiviteten noe helt vanvittig i løpet av hundre år. Men én ting er fortsatt utrolig nok helt lik: vi jobber fortsatt åttetimersdager. Helst burde vi jobbet mer, iallfall hvis landets ledende økonomer – forfatterne bak perspektivmeldingen – fikk det som de ville.
Arbeid og helse
Tidligere var det industrien som var årsaken til at vi ikke kunne redusere arbeidstiden. I dag er det helsesektoren: vi har ikke nok hender. Paradoksalt nok har vi behov for flere arbeidstakere i helse- og omsorg, mens sektoren selv tilbyr en haug med deltid- og midlertidige stillinger. Noe mer er nemlig for dyrt. Hvordan tenker landets økonomer og politikere at arbeidsmarkedet i denne sektoren skal løses? Det finnes få svar.
Stadig flere i helse- og omsorgsjobber ønsker seg bort: De vil ikke stå i det voksende presset av oppgaver som skal løses innenfor stadig knappere rammer. Omtrent hver femte sykepleier vil slutte i helsetjenesten. De ber om at belastningen går ned, og lønningene opp.
Som samfunn har vi et ansvar for å løse knuten i den offentlige helsesektoren. Jeg ønsker ikke å rette all skyld på økonomer, men bak et hvert budsjett sitter det vel en økonom? I dag er budsjettene så knappe at offentlige helse- og omsorgstjenester ikke kan ha nok ansatte. Det er sykefravær, permisjoner og annet fravær. Da trengs det vikarer. Men økonomene kutter til beinet og tar bort handlingsrommet ved arbeidsplassene.
Uten helt å forstå konsekvensene av sine valg med de knappe budsjettene, skyver økonomene og deres ledere stadig mer av regningen over på arbeidstakerne som enten biter tenna sammen og jobber enda litt hardere, blir sykmeldt – eller ufør – eller finner seg en mer bedagelig jobb.
Vi er de rikeste menneskene som noen gang har gått på denne planeten. Likevel har vi ikke råd til fremtidens velferdssektor? Det er nemlig der argumentet ligger: Vi må tåle stadig flere oppgaver og knappere frister, for å redde velferdsstaten.
Hvor er dagens Bertrand Russell?
Flere mener at 30-timersuka er en umulighet. Men det er løsningene i perspektivmeldingen som er uoppnåelige: Vi må nemlig øke det kollektive timeverket i Norge med 10-13% for å få inn nok skatteinntekter. På samme tid øker terskelen for å få en fast, trygg heltidsjobb, antall timer per arbeidstaker er på vei ned, og flere står utenfor arbeidslivet. Kunstig intelligens erstatter en rekke arbeidsoppgaver, og ingen vet hva det nye kunnskapsbehovet, etter oljen, egentlig skal være. Det er en utopi å tenke at vi kommer til å jobbe mer. For de fleste ønsker jo å jobbe mindre.
Ved å fortsette som i dag, skyver vi friske arbeidstakere ut i utbrenthet. Folk leter etter andre måter å leve livene sine på: sparer opp og blir pensjonister i 30-årene, eller, hvis man ikke har råd, blir en såkalt «quiet quitter»: En som bare gjør oppgavene sine og går hjem etter 8 timer.
Ved å fortsette som nå, får vi et samfunn med stadig økende økonomisk ulikhet. Vi får også et stadig mer todelt helsevesen, hvor færre står igjen og kjemper for det offentlige helsetilbud.
Jeg savner dagens Bertrand Russell. En klok økonom som tør å utfordre status quo. En som ser de sosiale, og ikke minst miljømessige, konsekvensene av å jobbe for vekst vekst vekst. Eller kutt kutt kutt, som det jo blir i offentlig sektor.
Russell foreslo firetimersdagen. Hvis miljøet var viktigst, har den tyske forskeren Philipp Frey konkludert med at for å nå internasjonale klimaforpliktelser, har vi europeere bare råd til å jobbe seks timer. I uka.
Uavhengig av hva som til syvende og sist er riktig lengde på den redusert arbeidsuka, så tenker jeg at Russell hadde helt rett: vi har gjort og vil gjøre enda mer skade ved å tviholde på åttetimersdagen.
