Av Øystein Olsen, rådgiver i tankesmien Civita og tidligere sentralbanksjef
Publisert 19. oktober 2026
Artikkelen er skrevet for KÅKÅnomics 2026
Norge hylles ofte som annerledeslandet som unnslapp ressursforbannelsen som oljen kunne gitt. Men de siste årene har stadig flere ropt varsku om at oljerikdommen har gjort oss mindre produktive, fattigere på ideer og ambisjoner, og mer avhengige av staten. Er dette rett diagnose?
Det omtales ofte som «rikdommens paradoks» at mange land som er rike på naturressurser, likevel opplever større problemer enn naboland. Fenomenet kalles «ressursforbannelsen». Historien inneholder mange eksempler på at spesielt mange utviklingsland ikke har klart å forvalte naturressurser til beste for folk flest. Men også land med demokrati og solide institusjoner kan oppleve problemer med raskt ervervet rikdom. Begrepet hollandsk syke stammer fra de erfaringene som ble gjort i Nederland etter at store gassinntekter på 1960-tallet ble brukt til å øke offentlige utgifter på en måte som ikke var bærekraftig.
Unntaket Norge?
Norge fremstår i dag som det klareste unntaket fra dette dystre bildet. Fra 1970-tallet da produksjonen av råolje og naturgass startet opp i Nordsjøen, har Norge utviklet seg til å bli et av verdens rikeste land, målt ved BNP per innbygger.
Så – er vi selve «Lykkelandet»? Jeg mener hovedsvaret på det spørsmålet er ja, og har skrevet bok som beskriver den norske oljehistorien (Lykkelandet, Gyldendal 2025). Men alle er ikke enige. I januar 2025 publiserte Kagge forlag boken Landet som ble for rikt av den tidligere McKinsey-konsulenten Martin Bech Holte. Budskapet var hardtslående: Norge har havnet i Oljefondets felle. Rikdommen har gjort oss late og selvtilfredse. Produktiviteten, arbeidslysten og skapertrangen har fordunstet. Utviklingen er «satt i revers», og kan bare snus med en kraftfull og dyptgripende politisk kursendring.
Forfallsfortellingen er feil
I boken Vårt rike land, som jeg har skrevet sammen med historiker Eivind Thomassen, viser vi at Holtes forfallsfortelling om Norge er feil. Landet som ble for rikt, og oppfølgeren Alternativt statsbudsjett, bygger på en rekke feil og misforståelser. I sum gir de et forvridd bilde av norsk økonomi, både i dagens uoversiktlige situasjon og i et lengre historisk perspektiv.
Dette betyr ikke at vi er uenige i alt Holte påpeker. Det er helt riktig som Landet som ble for rikt påpeker, både at Norge er veldig rikt, og at rikdommen innebærer spesielle utfordringer. Norge bruker mye penger på rause velferdsordninger og andre ting som få andre land tar seg råd til. Det er mange gode grunner til å se kritisk på denne pengebruken og hva den gjør med oss, med økonomi, politikk og mentalitet.
Men dette er ikke hovedbudskapet i Landet som ble for rikt. Poenget er ikke at Norge er rikt, men at det har blitt for rikt. Poenget er ikke at oljerikdommen er en utfordring, men at den er en «felle». Det viktigste som har rammet oss de siste årene, er ikke pandemi og krig, men et særnorsk forfall, et sammenbrudd i norsk mentalitet og lederskap. ▶
Vi har gått fra «vikinger til veikinger». Landet som ble for rikt gir klart inntrykk av at rikdommen og måten den er forvaltet på setter oss i en beklagelig særstilling sammenlignet med mange andre land. Vårt rike land søker i første rekke å vise at denne fortellingen er gal, kort og godt.
2013 et veiskille?
Holte roser på måter den norske modellen for forvaltning av petroleumsressursene. «Dag-1-samfunnet», kaller Holte Norges utvikling helt frem til 2013, en lang periode som tross tilbakeslag og unødige innslag av planøkonomi førte Norges befolkning til topps i velstand og tilfredshet. Men deretter har det meste gått feil vei, ifølge forfatteren. Kronekursen er svak og har utarmet folket, de dyktige menneskene har forlatt sine poster, og kapitalen har flyktet til Sveits. «Dag 2samfunnet» har ankommet.
Det er vanskelig å få tak i hvorfor og hvordan 2013 fremstår som et markant veiskille. Europeiske land var da på vei ut av andre fase av finanskrisen, og ga trekkraft også til norsk økonomi. Etter hvert inntraff imidlertid nye kriser, og veksten fikk seg en knekk. Norsk økonomi opplevde i tillegg en særskilt utfordring da oljeprisen falt dramatisk gjennom 2014. Etter vår vurdering er det disse hendelsene som forklarer avmattingen av vekstbildet de siste 10-15 årene, ikke at Norge spesielt er bedøvet av Oljefondets fristelser.
Holte ønsker å stake ut kursen tilbake til «dag 1-samfunnet». Han mener kraftige kutt i offentlige utgifter er nødvendig for å snu kursen. En slik radikal endring vil ikke skje uten motstand skriver han, og bruker et helt kapittel på å adressere sannsynlige motkrefter. Kursendringen krever også at «dagens selvtilfredse politikere» byttes ut med «modige, visjonære lederne som evner å forstå hvordan vi kan bryte ut av Oljefondets felle» uttaler han.
Alvorlige feil og misforståelser
Det er mulig å hevde at Holte setter saker på spissen. Men han har skrevet to bøker på til sammen 600 sider, men mange alvorlige feil og misforståelser og der hovedbudskapet er at norsk økonomi er vanstyrt og på vei utfor stupet. Da er det nødvendig å ta kraftig til motmæle.
Det går fortsatt godt i norsk økonomi. Men alt er ikke perfekt. Utfordringene og bekymringene er mange, enten vi velger å fokusere på klimautfordringen eller geopolitiske forhold. Her hjemme er det åpenbart rom for forbedringer på flere områder. Der kan vi gi Holte litt rett.
Vi avslutter likevel boken Vårt rike land i en vesentlig mer optimistisk tone: «Poenget vårt gjelder farkosten. Vi seiler ikke inn i mørket i en rorløs sjørøverskute og med seilene i filler. Det er ikke behov for å søke land, gå i livbåtene eller foreta andre drastiske handlinger. Norge er en stabil farkost, med ror og kraftige thrustere, fullastet med proviant og redningsflåter. Det er nok ikke alle om bord som er like kompetente til å stå ved roret, og det ligger an til tøffe vakter. Men vi har et dyktig mannskap å velge fra. Vårt rike land er godt rustet, uansett hvilken storm vi seiler inn i.»
Boken anbefales selvfølgelig!