Anton Jäger, belgisk idéhistoriker og forfatter
Intervjuet av Jan Inge Reilstad, prosjektleder i KÅKÅ

Publisert 14. oktober 2025

Artikkelen er skrevet for KÅKÅnomics festivalavis 2025

Trolig har Anton Jäger med begrepet «hyperpolitikk» coinet den mest presise beskrivelsen av verdens politiske tilstand anno 2025. Jeg fant hans lille bok på dansk i Politikens Boghal i København i mars i år, med undertittelen: «Ekstrem politisering uden politiske konsekvenser». Jeg satt med boka i vårsola på en fortauskafé på Rådhusplassen, da jeg inviterte ham – på mail – til årets KÅKÅnomics.

Gud og hvermann er blitt politiske hver dag på et eller annet sosialt medium, men det finnes ingen organisasjoner eller fellesskap å forfølge engasjementet gjennom, som tar helt nye veier neste dag, alt etter hva som trender på skjermene. Verken den tek-oligarkiske infrastrukturen eller den politiske makta trues av den nye hyperpolitikken.

Jäger er idéhistoriker og forsker på politisk teori og populisme både ved universitetet i Oxford og belgiske Leuven. I boka, som kommer på norsk nå i oktober, beskriver han en utvikling av det politiske klimaet i fire faser, fra 1800-tallets industrialisering til i dag – massepolitikken / postpolitikken / antipolitikken / hyperpolitikken – hvor de tre siste fasene dekker de siste 40–50 årene.

Drivkrefter og maktkretsløp

– Anton, hva er de viktigste drivkreftene som endrer vår politiske verden i denne siste perioden, den innerste game changeren til det hyperpolitiske – er det polykrisene på slutten av det industrielle (fossile) eventyret, er det den teknologiske og mediale revolusjonen, eller er det selve den institusjonelle utformingen av demokratiet som har gått galt?

– Alle årsakene du nevner er blant endringskreftene, det er ikke mulig å redusere til én enkelt driver. La meg gi et kjedelig, samfunnsvitenskapelig svar: den nåværende krisen har røtter i omstruktureringen av kapitalismen på 1980- og 1990-tallet, som nå har forsterket seg med et sett av sosiologiske (individualisering) og mediale (fremveksten av det «sosiale» internett) vektorer. Det starter alltid med økonomien, men det slutter aldri der, noe enhver marxist verdt sitt salt vil vite.

– Er du kjent med Habermas begrep om det demokratiske maktkretsløpet? Jeg oppfatter deg som en tenker i forlengelsen av dette, der du mener at kretsløpet ikke lenger fungerer, hovedsakelig fordi organisasjonene i sivilsamfunnet og de redaktørstyrte mediene visner hen, og da er to av fire stasjoner i det demokratiske maktkretsløpet borte. Er det sant?

– Habermas har gitt oss noen svært innsiktsfulle teorier om den nåværende transformasjonen av vår offentlige sfære – han er tross alt selve oppfinneren av konseptet. Ideen om kræsj i politiske sykluser, selv om det er litt funksjonalistisk for min smak, stemmer veldig godt overens med den iboende kortsiktigheten jeg snakker om med hensyn til den hyperpolitiske æraen vi befinner oss i – så ja, jeg vil absolutt si at det er sant.

Venstresiden og demokratiet

– I en individualisert verden der alle tror de er verdens beste redaktør av sitt eget lille algoritmedrevne kaninhull på Internett, er det vel ikke akkurat unaturlig at høyrepopulismen vinner spesielt mye terreng. Hva er dine anbefalinger til venstresiden i disse hyperpolitiske tider?

– Jeg er enig i at det ikke er overraskende, men heller ikke uunngåelig – dermed finnes det jo mulighet for endring, spesielt fra venstre. Det er virkelig ikke enkelt å gjenskape det tjuende århundres massepolitikk med aktive organisasjoner og fellesskap, for å løse våre samtidsproblemer. Det blir fort som en genomisk rekonstruksjon av en mammut fra et eksemplar fra permafrosten – som kloningen av et fossil. Vitenskapelig interessant, kanskje, men i praksis meningsløst. Men jeg tror det er mulig å skape en annen type organisasjon: en flerlags bevegelig medlemskapsmodell, der hver av oss kan komme med sin egen fart og aktivisme. En slags hybrid av et parti, nøye pleiet et sted mellom det nye digitale nettverket og de harde, forkalkede søylene i massepolitikken. Det politiske engasjementet vil uansett måtte finne nye format og veier for det demokratiske kretsløpet.

– I det første demokratiet i europeisk sivilisasjon, i Athen for 2500 år siden, kunne alle frie borgere – det vil si menn – møtes hver tiende dag i agora, «bytorget» (kvinner var ansvarlige for oikos, «hjem», den etymologiske opprinnelsen til begrepet «økonomi»), for å delta direkte i de politiske beslutningene. Mennene som ikke møtte opp på torget ble kalt «idioter». I det representative demokratiet i dag holder det å delta en halvtime hvert fjerde år. Har du vurdert ideen om at vi – folket – rett og slett burde slutte å outsource politikk til profesjonelle maktspillere i partier og kommunikasjonsbyråer?

– Ja. Faktisk er deler av boken dedikert til nettopp en slik anbefaling, men jeg er redd det vil ta for lang tid å utdype den fullt ut her. La meg bare si at det å bli kvitt markedsføringsbyråene og spindoctorene er en start, men vi bør også reflektere over hvorfor de er der i utgangspunktet – hvem som inviterte dem inn, og hvilken funksjon de nå (uunngåelig) fyller.

– Hvordan kan vi ellers supplere demokratiet? I Norge har vi i år for første gang introdusert en pilotordning der 100 000 unge ved lotteri blir valgt ut til skattefradrag, for å undersøke om det får flere i arbeid. Hva synes du om å bruke slike ikke-tradisjonelle instrumenter? Gir det oss mer engasjement og kunnskap, og dermed bedre politikk og samfunn?

– Jeg kjenner ikke detaljene i ordningen, men ut fra de utallige hurtigløsningene for vår demokratiske krise som har blitt lansert av politiske entreprenører det forrige tiåret bare, kan jeg ikke si at jeg er vilt entusiastisk. Men det er en forståelig refleks: hvis våre eksisterende systemer er tetta igjen og ødelagte, må vi prøve å få kretsløpet i gang igjen på den ene eller andre måten. Men jeg frykter at det ikke er så lett: den eneste gangbare veien ut av krisen, er gjennom. For å si det med Ibsen og Peer Gynt.

– Mer konkret kriseorientert: Hvem er det egentlig Donald Trump representerer?

– Eksegese av Trump-fenomenet har blitt en virksomhet nesten like lukrativ som mannens egne foretak, særlig for akademikere og journalister som prøver å konvertere sin symbolske kapital til ekte vare. Kvaliteten har vært ganske variabel, spesielt forestillingen om at Trump representerer et uunngåelig brudd med den amerikanske fortiden. Allerede i 1998 så den engelske forfatteren Christopher Hitchens Trump som typisk amerikansk og moderne – som gjorde hans andre valg ikke til nok et spektakulært unntak, men et tegn på et USA som kommer til sin rett, eller til seg selv.

Klimakollaps og Guds arbeid

– Hva er den aller største utfordringen vi står overfor i fremtiden? Hvilke monstre ser du for deg at vi vil kunne møte på, i verste fall?

– Jeg er av den upopulære oppfatningen at det ikke er klimaapokalypsen, men klimakollapsen som er det mest sannsynlige scenariet for menneskets forhold til naturen i det tjueførste århundre. Ideen om en apokalypse der mennesker dør ut på grunn av sitt eget prometeiske prosjekt har noe overdrevent romantisk og glamorøst over seg, som egentlig ikke stemmer overens med den halvhjertede, ulikhetspregede og loslitt dårlige forvaltningen av den nåværende krisen. Det, tror jeg, er den største trusselen i det nye århundret: ikke slutten på sivilisasjonen, men dens stadig mer delvise og smertelige fortsettelse.

– Du bruker Michel Houellebecq som et litterært termometer for den forrige, antipolitiske fasen. Finnes det noen forfattere eller tenkere som du mener støtter din diagnose av samtidens hyperpolitikk?

- Annie Ernaux, Sally Rooney, Didier Eribon, Edouard Louis – jeg tror egentlig ikke det finnes noen forfattere som skriver helt utenfor sin egen epoke. Så listen er lang.

– Du har fått mye honnør, men hva er den viktigste kritikken du har mottatt for din hyperpolitiske samtidsdiagnose?

– Den beste kritikken er todelt. For det første at kronologien min er stilltiende nostalgisk og tilbakeskuende; for det andre at den er lett subjektiv og løs på det empiriske planet. Jeg aksepterer med glede ideen om at jeg har en tendens til å undervurdere de frigjørende elementene – rommet for privatliv og individuell frigjøring som blir tilgjengelig for vestlige borgere på 1990-tallet, og demokratiseringen av politiske uttrykk som den digitale æraen har brakt med seg. Til tross for den åpenbare nedgangen i kollektiv makt, er ideen om at man ikke bør tolerere tvetydighet om disse «nyvinningene» skadelig. Spørsmålet er snarere hvilke utfordringer vi står overfor i dag – og hvordan vi kan være både ydmyke og ærlige i forhold til fortiden.

– Vi skaper en politisk økonomifestival her, med en programplakat som en slags bok med de viktigste temaene akkurat nå. Har du noen gode råd til oss om hvordan vi kan bidra til «ekstrem politisering MED politiske konsekvenser»?

– Du vet, enhver festival som fortsetter å insistere på at lesing er starten på sosial endring, gjør allerede Guds arbeid.

Arrangementer med Anton Jäger på KÅKÅnomics